Ved et jubileum er det naturlig å stoppe opp for å se seg tilbake. Jeg vil se på hva som gikk forut for opprettelsen av Digitalarkivet, og hvordan Statsarkivet i Bergen ble involvert. Og selvsagt vil jeg se på utviklingen gjennom de ti årene som er gått.

Bakgrunnen

Fra midten av 1970-tallet var Statsarkivet i Bergen engasjert i samarbeidsprosjekter med Historisk Institutt i Bergen og RHD om inntasting av kilder. Resultatene ble distribuert på papir og på mikrokort, utstyrt med registre, og på disketter. På 1980-tallet ble vi med på testing av analogplater, fargeskanning og laserdisker. Målsettingen var hele tiden å beskytte sentrale og mye brukte kilder mot slitasje, samtidig som de ville bli lett tilgjengelige for publikum.

Internett ble lansert for publikum i 1993, og ble raskt oppfattet som et spennende medium med stort potensiale. Flere norske aktører la fra midten av 1990-tallet ut historisk kildemateriale på Internett. Historisk Institutt i Bergen hadde i 1995 lagt ut 1801-tellingen, og hadde fulgt opp med emigrantdatabasen for Bergen. Nasjonalbiblioteket hadde i 1996 overtatt Teleslekt, og hadde planer om storsatsing på folketellinger og emigrantdatabaser i en betalingstjeneste. Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane hadde lagt ut databaser basert på kirkebøkene for sitt fylke, og Registreringssentralen for Historiske Data hadde planer for publisering av sine databaser. Alle disse ønsket seg mer data for utlegging, og alle kastet sine øyne på databasene til Statsarkivet i Bergen. Den ene av frierne var tilhenger av tvangsekteskap, eller kanskje det som var enda verre, og gikk til Riksarkivaren og forlangte at Statsarkivet i Bergen skulle utlevere alle sine databaser! Det framsto ikke som spesielt fristende.

Nasjonalbiblioteket hadde i 1996 overtatt ressurser og ansatte fra TNM (Televerkets Nye Muligheter), og skulle fullføre prosjektet med registrering av 1865- og 1900-tellingene. Prosjektet skulle etter hvert finansiere seg selv. Forretningsideen var å selge papirutskrifter og ta betalt for søk på Internett. Men det viste seg umulig å skaffe inntekter i den størrelsesorden som var nødvendig, de årlige driftsutgiftene var 8.5 millioner, inntektene knapt en halv million. Kulturdepartementet var skeptisk, og følte seg plassert i en knipe. Da bevilgningene uteble i statsbudsjettet som ble lagt fram i oktober 1997 var den økonomiske situasjonen slik at alle ansatte ble varslet om oppsigelse. Da ble Riksarkivaren kontaktet av Teleslekt, som håpet på økonomisk støtte, eller i det minste støtte i forhold til politikerne. Møtet i Riksarkivet kunne ikke redde Teleslekt, og Riksarkivaren ble angrepet offentlig og fremstilt som bøddel. Dette var noen av omgivelsene da Jan Oldervoll høsten 1997 tok kontakt med oss, og tilbød et samarbeid for å lansere ”Det Digitale Arkiv”. Han hadde utviklet programvaren. Vi hadde datafiler. Vi tok kontakt med riksarkivar John Herstad, og fikk møte i Riksarkivet 15. oktober 1997. Der ble planene for prosjektet, som etter hvert ble døpt om til ”Digitalarkivet”, presentert, og riksarkivaren var positiv, selv om det kom atskillige innvendinger.

Høsten 1997 ble det arbeidet med å klargjøre filer fra statsarkivene i Hamar og Bergen, og tilpasse programvaren. Like over nyttår 1998 ble Riksarkivaren invitert til Bergen. Åpning av Digitalarkivet ble satt til 23. januar 1998. Vi sendte ut pressemelding, inviterte mediene, og fikk besøk av både NRK og TV Hordaland ved åpningen av Digitalarkivet. Ut over vinteren opplevde vi stor interesse fra både publikum og mediene, og ved hjelp av medieomtalen fikk riksarkivar John Herstad overbevist statsråd Anne Enger Lahnsten om at Arkivverket ville kunne ta hånd om restene av Teleslekt. Statsråden bestemte 25. mars 1998 at materialet skulle overføres til Riksarkivaren ved utgangen av mai 1998, og gav i tillegg løfter om penger til å holde i gang to av registreringsenhetene, samt deler av den tredje. På toppen av dette fikk Riksarkivaren stor takk for så elegant å ha løst en skikkelig floke! Da Genealogen kom ut våren 1998 kom redaktøren på lederplass med kraftig kritikk av Riksarkivaren og Arkivverket. Det hadde sin bakgrunn i Riksarkivarens ”svik” mot Teleslekt, og ”tross alt bevilges ikke helt ubetydelige summer til Riksarkivet og statsarkivene. Men hva så! I hvilken grad prioriterer de å tilrettelegge for – og stimulere slektsforskermiljøene?” Redaktøren pekte på ”lengre åpningstider ..., flere leseapparater for mikrofilm, ... og ... lavere kopipriser” som løsningen for slektsgranskerne! Jeg ble kraftig irritert over lederen i Genealogen, og sendte ham en krass e-post. Jeg viste til etableringen av Digitalarkivet, og mente at vi med det mer enn innfridde alle hans ønskemål. Resultatet ble at han i neste leder beklaget ”den noe karikerte fremstillingen av Riksarkivet og statsarkivene”. Riksarkivaren hadde sikret overtakelse av folketellingene, fått dem presentert gjennom en gratis nett- tjeneste, hadde overtatt registreringsenhetene på Voss og i Stavanger, og hadde som målsetting å fullføre alle de igangsatte prosjektene.

1.juni 1998 hadde Digitalarkivet fått 7,2 årsverk til registrering, flere hundre databaser, og skaffet seg en solid brukergruppe. Digitalarkivet skulle være et ”prøveprosjekt” for perioden fram til utgangen av 2000.

Programvaren til Jan Oldervoll, som av enkelte er omtalt som ”svart magi på flate filer”, gav særdeles effektive og raske søk. Han laget etter hvert en rekke spesialløsninger som gav rask og enkel utlegging av filer, kommunikasjon med brukerne, utlegging av skannede bøker, og det var han som laget registreringsprogrammet for folketellinger og andre kilder.

Viktige momenter i utviklingen

1. Utveksling. Vi gikk i gang med å få på plass samarbeids- og utvekslingsavtaler med de andre aktørene: RHD, Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane og Emigrantsenteret i Stavanger. Vi fikk data, og gav fra oss data, for utlegging flere steder. Det har sikret landsomfattende materiale fra tellingene 1865 og 1900, emigrantdatabaser og kirkebokdatabaser fraSogn og Fjordane.

2. Debattfora. Stadig gjentagelse av samme spørsmål, og følgelig stadige gjentakelser av samme svar, førte til opprettelsen av debattfora i 1999. Fra først av var det tre fora, som seinere ble redusert til to, for så igjen å bli økt. Trafikken i debattene har vært jevnt økende. I 2007 nådde vi over 10 000 nye tema, og nesten 100 000 nye innlegg.

3. Avvist overtakelse. I 2000 fikk vi besøk fra Ancestry.com. De hadde oppdaget oss, og tilbød seg å overta materialet for utlegging hos seg. Vi tilbød dem å legge ut indekser og lenker med pekere til våre filer. Vi hørte ikke mer fra dem.

4. Digitalpensjonatet. Vi fikk stadig tilbud fra brukere som satt på filer de selv hadde laget, og som de gjerne ville legge ut i Digitalarkivet. Løsningen ble at de fikk seg tildelt egne rom i ”Digitalpensjonatet”, som etter hvert har fått 171 leverandører. Tallet på filer som legges ut i Digitalpensjonatet er nå større enn tallet på filer som legges ut i selve Digitalarkivet.

5. Avtale med DIS-Norge om registrering av kirkebøker. Riksarkivaren inngikk i januar 2001 avtale med DIS-Norge om registrering av kirkebøker. Dette har tilført arbeidet med registrering mange nye registratorer.

6. Utarbeiding av standard for registrering og overføring av kirkebokregistre KYRRE.

7. Skannede kirkebøker. Fra oktober 2005 har det vært mulig å hente ned skannede kirkebøker fra Arkivverkets servere. Skanningen og indekseringen ble fullført i 2007, og i alt ligger 4,5 millioner sider tilgjengelige for bruk og nedlasting.

Noen tall

Jeg hadde håpet at vi skulle kunne markere 10-årsdagen til Digitalarkivet med å passere 500 millioner nedlastede sider. De siste ukenes omfattende medieoppmerksomhet har nok en gang økt trafikken betydelig, og vi passerte den halve milliarden allerede tidlig i januar. Slik trafikkutviklingen er nå vil vi passere en milliard i 2010, og trolig tidlig på året.

Filene i Digitalarkivet har i løpet av disse ti årene hatt 378,9 millioner søk. Det er nedlastet 137,3 millioner kirkeboksider siden oktober 2005. Debattene har hatt godt over 10 millioner nedlastingar. I alt står telleverkene på 526,2 millioner på 10-årsdagen. I tillegg har vi alle web-bøkene, der det ikkje finnes telleverk. Dette summerer seg opp til atskillig mer enn det vi hadde våget å drømme om i 1998 (selv om mange den gang mente vi var helt urealistiske i våre drømmer).

Kirkeboksidene er til dels ganske store. I 2007 ble det lastet ned 76,2 terabytes! Vi ”låner” linjer fra Universitetet i Bergen. De har etter hvert oppdaget at trafikken vår er tung, og ganske dyr. I løpet av ti år er det lagt ut 3880 filer og godt over 200 web-bøker. Det vil si at det i gjennomsnitt er lagt ut 1,6 filer hver eneste arbeidsdag gjennom disse 10 årene.

Vi har hatt i sving to registreringsenheter (Voss og Stavanger), som i løpet av disse ti årene har gjort ferdig registreringen av 1900-tellingen, 1865-tellingen, emigrantmaterialet og så 1910-tellingen. I alt er det i løpet av disse årene registrert nesten 4 millioner poster. I tillegg har flere av statsarkivene selv produsert filer.

Min konklusjon

Det har vært særdeles morsomt å få være med på disse ti årene med Digitalarkivet. Visst har det vært ganske mye arbeid og en del motbakke. Vi har vært møtt med motarbeiding og mangel på forståelse, det jeg kaller uforstand. Noe har tatt mer tid enn det behøvde, og vi er på noen felt kommet kortere enn det vi trodde for 10 år siden. Men entusiasmen, de engasjerte brukerne og det faktum at resultatene unektelig er levert, gjør at vi med stor optimisme ser fram mot de neste ti årene.

[ 23.01.2008]

Sjølv om eg er del av Digitalarkivet må eg vel likevel ha lov til å sei at Digitalarkivet er ein braksuksess. Det er ei teneste som få eller ingen har make til internasjonalt og som har opna arkiva for tusenvis av menneske som elles aldri vil ha kome i kontakt med arkiv eller arkivsaker. Av alle dei som kvar dag sit bøygde over arkivsaker er det berre ein ubetydeleg del om sit på lesesalane i arkiva. Nesten alle sit over skjermane sine. Så kan ein stilla spørsmålet om det er ein meisterplan som ligg bak suksessen eller om det berre vart slik; at det heile kom som ein slags lottogevinst. Eg er kanskje ikkje den best til å sjå på dette, sidan eg har vore med på heile prosessen. Eg er sjølvsagt ikkje ikkje upartisk, men samstundes sit eg vel inne med kunnskapar om prosessen som ikkje mange har. Så eg skal prøva. Men denne vesle artikkelen skal du helst lesa som ei slags minnebok. Digitalarkivet, according to Jan, for å vri på John Irving sin boktittel.

For å få til eit slikt prosjekt trengst kapital. Mykje kapital, Hadde denne kapitalen måtta hentast i form av pengar hadde Digitalarkivet ikkje eksistert. Men kapital kan erstattast av kompetanse, arbeidslyst, entusiasme og pågangsmot. Det er her Digitalarkivet har hatt kapitalen sin.

Eit Digitalarkiv treng digitale kjelder, eller eigentleg digitale kopiar eller avskrifter av kjelder. Ein skulle då sjølvsagt byrja med mormonar-kyrkja som på 50-talet mikrofilma kyrkjebøkene som er no lagde ut som digitale bilete i Digitalarkivet, Korleis det gjekk til veit eg ikkje heilt, men eg veit me skal vera takksame både for at det vart gjort og at Riksarkivet insisterte på at originalfilmen skulle bli verande att i Norge.

Eg vil heller børja med 1801-teljinga. Den som i realiteten har ansvaret for at denne teljing finst i ein digital versjon er no avdøde professor Knut Mykland ved dåverande Historisk institutt, Universitetet i Bergen. Om det var på ein kafé han sat, ein gong i siste halvdelen av sekstitalet, skal eg ikkje ha sagt. Men ha sat saman med direktøren i Statistisk Sentralbyrå, Petter Jakob Bjerve. I alle høve klaga han til direktøren over at det fanst så dårleg med tabellar basert på den første nominelle folketeljinga i Norge, 1801 teljinga. Her burde byrået gjera ein innsats til stor hjelp og nytte for det historisk forskingsmiljøet i Norge og utarbeida eit nytt tabellverk basert på denne teljinga. Direktøren sa straks ja. Men då måtte Mykland syta for at det vart laga eit magnetband dei kunne bruka for å produsera tabellen. Knut Mykland var glad for svaret. Lite visste han at det var SSB som burde vera glad for Mykland sitt svar. Like lite visste han kva han gjekk til. At det gjekk rimeleg bra var nok meir utslag av lukke enn forstand.

Det gjorde heller ikkje eg, då eg ein novemberdag i mitt første semester på hovudfag fekk vitjing av rettleiaren min, Mykland, på lesesalen. Han spurte om eg var interessert i halv jobb for å ta meg av 1801-prosjektet. Kvifor spurte han meg? Han visste her trongst EDB- kompetanse for å kunna gjennomføra prosjektet. Det fanst det ikkje ved instituttet. Heller ikkje eg hadde det, men sidan eg hadde matematikk som fag meinte han eg måtte kunna læra meg det som skulle til. At det var forstanden som fekk Mykland til å gå til meg vil eg nekta for, om det var ei lukke får andre avgjera.

Så sette me i gang. Det første var å skaffa midlar. Ikkje visste me kva som skulle gjerast og ikkje kor mykje pengar som trongst. Men Mykland hadde forskingspolitisk erfaring og meinte at det maksimale me ville kunna få frå forskingsrådet var 10 årsverk. Så søkte me om det, og fekk det. Men fort oppdaga me at me måte ha noko å skriva på. Dette var før PC-en sine dagar. Det meste av EDB-kommunikasjon føregjekk via holkort. Det meinte me var for tregt. Men det fanst noko som heitte holband punchmaskin, av merke Dura. Det var ein slags skrivemaskin som i tillegg til å produsera eit papirark også produserte eit papirband med hol- kombinasjonar. Men ein slik maskin var dyr, ca 50.000 kr, eller kanskje 500.000 kr i dag. Mykland og eg reiste til Oslo. Direktøren i forskingsrådet sat i budsjettmøte, men kom ut og høyrde på oss og gjekk inn att. Ein time eller to seinare kom han ut att og sa at dei hadde fjerna to stipendstillingar og gjeve oss Duraen vår. Om det her var lukka eller forstanden som slo til, skal vera usagt.

Så fekk me etter annonse i avisa tak i ei ung jente som heitte Målfrid Jakobsen. Ho fekk ein bunke kopiar av folketeljinga, Duraen, ein pult og så sette ho i gang. Me synest ho skreiv raskt, men då me etter eit halvår fann ut at me knapt ville bli halvferdig med våre ti årsverk. Noko måtte gjerast. Eg sat nokre dagar og kika på fingrane hennar. Etter det vart me samde om kva som kunne gjerast for å få opp farten. Deretter puncha ho ca 1000 personar om dagen, 200.000 personar om året. Berre Yngve Nedrebø på sitt beste har kunna konkurrera. Alle seinare registreringsprosjekt har lege langt bak Målfrid Jakobsen i effektivitet, langt bak. Etter ti årsverk hadde me registrert, korrekturlese, kontrollert og koda teljinga. Det vart laga ein datafil med talkodar for alle kategoriar som skulle inn i SSB sine tabellar, og tabellheftet vart gjort tilgjengeleg, for Mykland og alle andre historikarar som var interessert i samfunnet på slutten av 1700-talet, byrjinga av 1800-talet. I dette tilfellet var det nok vår lukke og Målfrid Jakobsen sin forstand som berga oss.

Datafilane med folketeljinga var på mange måtar eit avfallprodukt, noko me brukte for å laga tabellfilane. Dei har seinare synt seg å vera dei nyttigast, og var, som mange vil vita, utgangspunktet for Digitalarkivet. Hadde me rundt 1970 vore meir kunnskapsrike enn me var, ville dei ikkje ha eksisterte. På seint sekstital og syttitalet vart det laga digitale utgåver av folketeljingar mange stader, helst for mindre område. Det skjedd ved at historikarar manuelt bestemte ein kode for kvar person for dei variablane dei hadde bruk for. Desse vart så puncha inn i datamaskinen for analyse, på holkort. Me tenkte også litt på å gjera det slik, men rygga attende fordi me var usikre på kva kodar me skulle velja. Me viste for lite om kva som fanst i teljinga. I vår store ukunne bestemte me oss for at me skulle skriva av teljinga ord for ord og i neste omgang bruka datamaskinen til å laga kodar. Her fanst EDB-folk som fortalte oss at det fanst datamaskinprogram som ville kunna gjera dette. Me trudde dei og sette i gang. Men dei eksisterande datamaskinprogram kunne ikkje gjera jobben, men me fann løysingar. Men her var nok lukka mykje større enn forstanden. Men midt på syttitalet sat me altså med datafilar som skulle visa seg å vera svært så nyttige meir enn 20 år seinare.

På Statsarkivet i Bergen sat statsarkivar Egil Øvrebø og var interessert i kva me gjorde. Han fekk lurt oss til eit samarbeid som både dei og me er glad for kom i gang. Dei ville nytta datamaskinen ikkje til å laga tabellar, men til å laga register, for at både dei og lesesalsgjestane raskare kunne finna tak i informasjon og også spara protokollane. Det var særleg emigrantprotokollane dei var interessert i. Då Målfrid Jakobsen var ferdig å registera 1801-teljinga børja ho på emigrantprotokollane for Bergen. Det var starten på ein meir enn 30 år gamal tradisjon med å skriva av kjelder ved Statsarkivet i Bergen. Her trur eg det var meir forstanden enn lukka som rådde.

I 1981 var RHD, Registreringssentral for historisk data oppretta i Tromsø, med føremål å registera historiske kjelder. Dei konsentrerte seg i første omgang om folketeljingane frå 1865 og 1900. Eg trur ikkje det er feil å sei at dei held fram i tradisjonen frå 1801-prosjektet. M.a. brukte dei i starten ein del av programvaren utvikla for 1801-prosjektet. RHD og det arbeidet dei har gjort er nok også meir basert på forstand enn lukke.

Det neste store registreringsprosjektet er vanskeleg å vita kva ein skal sei om; var det lukka eller forstanden som rådde? Televerket hadde tidleg på nittitalet svært mange såkalla overtallige. Telefondamene var blitt utkonkurrerte av automattelefonen. Men samstundes kunne dei etter norsk lov ikkje seiast opp fordi Televerket samstundes hadde bruk for mykje folk med IT-kompetanse. Då var dei pliktige til å omskolera dei overtallige. Som rimeleg kan vera såg Televerket mørkt på det. I staden oppretta dei i 1993 TNM (Televerkets Nye muligheter), eit firma som rett og slett prøvde å finna anna sysselsetjing til overtallige. Der kom Teleslekt inn i biletet. Televerket oppretta eit firma som skulle registrera folketeljingsmateriale der folk så skulle betala for å søka i, enten ved å ringja inn eller ved søkja på Internett. Prosjektet hadde klart samband med tidlegare registeringsprosjektet ved at folk både frå RHD og 1801-prosjektet vart trekte inn som rådgjevarar. Det vart også brukt programvare frå 1801-prosjektet til registreringa. Her kan ein kanskje sei at forstanden rådde. Men den kommersielle delen svikta; Teleslekt vart lagt ned i 1997. Digitalarkivet overtok dataene. Det skal me koma attende til.

Ved ein kombinasjon av lukke og forstand eksisterte det i 1997 store menger folketeljingsdata i Norge. Om det var lukka eller forstanden som var viktigast kan ein diskutera. Men det var i og for seg ikkje nok til å etablera Digitalarkivet. Ein trong også kompetanse. Den kunne enten kjøpast eller finnast. Teleslekt hadde vist at det på 1990-talet knapt fanst ein kommersiell basis for eit Digitalarkiv. Arkivverket rådde ikkje over naudsynte midlar. Ein måtte prøva å finna kompetanse innan miljøet som var interessert i dataene. Då er det på tide å venda attende til 1801-prosjektet. Då 1801-prosjektet vart starta fanst det i realiteten ikkje noko programvare som kunne brukast. Det fanst ein papirbandlesar på ein datamaskin laga ved marinen i Horten som kunne brukast til å lesa papirbanda (ca 300 km av dei), men programmet for å kunna lagra dei på datamaskinen måtte skrivast. Til og med editorar for å retta i data måtte skrivast. Men det store problemet var programmet for automatisk å koda t.d. yrkestermane i teljinga til dei vel 300 forskjellige yrkeskodane me bestemte oss for å nytta. Her trongst forholdsvis høg EDB- kompetanse. Pengar til å kjøpa denne kompetansen fanst ikkje i 1801-prosjektet. Redninga vart NAVF (Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd).

NAVF delte i 1968/69 ut såkalla programmeringsstipend i humanistiske fag. Eg synest å minnast at den noverande riksarkivaren fekk eit slikt stipend. Det same gjorde eg. Stipendperioden vart brukt til å leia 1801-prosjektet og først av alt utvikla programvare til prosjektet. Det høyrest sjølvsagt ut som sjølvskryt, men ein del av denne programvaren var faktisk avansert. Men så kan ein spørja korleis det kunne gå bra når ein professor gjekk inn på ein lesesal og nærast talte på fingrane for å finna ein person til å gjera jobben. Det var som den gamle metoden for å læra folk å symja; kasta dei til sjøss og berre dra dei opp rett før dei drukna. Slik lærte eg å symja og slikt lærte eg å programmera. Men det krovs nokon til å dra deg på land, når det trongst. I programmeringa var det no avdøde Mike Gillow, som på 60- og 70-talet var førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen sin EDB-avdelinga. Han hadde ei eineståande evne til å inspirera, og til ikkje å la seg stogga av det vanskelege. Han nekta konsekvent å løysa dei vanskelege problema, men var til ei kvar tid viljug til å peika i rett retning. Han drog ein på land når trongst. For så å kasta ein uti med det same. Eg vart kasta uti mange gongar og lærte å symja. Men eg trur nok at lukka også her var betre enn forstanden. Det var ein kombinasjon av mange tilfeldige treff som gjorde at det gjekk bra.

Tabellane var ferdig, men sjølv synest eg det kunne vera morosamt også å kunna analysera data på ein datamaskin. Men problemet var det var mykje data og den einaste datamaskinen me kunne bruka var UiB sin sentrale datamaskin, med stor trafikk og klar nedprioritering av ressurskrevjande oppgåver. Då måtte eg ta i bruk kunnskapar eg hadde tileigna meg gjennom programmering i første fase av 1801-prosjektet. Resultatet vart at me fekk eit program som kjørte analysar av folketeljinga frå 1801 om lag 1000 gongar raskare enn dei eksisterande statistikkprogramma. Men problemet var at svært få historikarar brukte stormaskiner i det heile tatt. Så kom dei personlege datamaskinane. Ved Historisk institutt først i form av Tiki, som var maskiner med svært liten kapasitet. Teknologien brukt på stormaskiner vart omforma til bruk på desse ’leikemaskinene’ og etter kvart på PC-ar. Det me no hadde var altså teknologi som var i stand til å analysera folketeljing på ein svært effektiv måte.

Så kom World Wide Web. Til Norge skjedde det eigentleg i 1994, i samband med OL. Resultat vart då lagde ut på webben, som me kalla det i det dagar. Men også andre ting kom på web, mellom anna telefonkatalogen til UiB. Hans Morten Kind ved IT-avdelinga til UiB laga nokre Pearl-script som gjorde at me fekk fram telefonnummeret til kollegaane våre på skjermen. Eg kika på dei og fann ut at eg burde kunna laga noko tilsvarande for å søka i folketeljingsmateriale. Med god hjelp frå Kind var det i 1995 mogeleg å søka i 1801-teljinga på Internett. Men det var ein lite effektiv måte å gjera det på. Så fann eg ut at eg kunne bruka vanlege Pascal-program til å presentera ting på Internett. Ein sein kveld tok eg fram programma eg tidlegare hadde laga for å analysera 1801-teljinga og tilsvarande materiale på PC, fjerna heile brukargrensesnittet og laga HTML-grensesnitt i staden. Det viste seg å gå bra og 1801-tejinga var på Internett same natta, i 1995.

Dermed hadde me data, me hadde teknologi og med hadde kunnskapar. Men framleis eksisterte ikkje Digitalarkivet. Det var det med arbeidslyst, entusiasme og pågangsmot som ar nemnt i innleiinga. Her kjem først og fremst statsarkivar Yngve Nedrebø inn i biletet. Han har elles namnet sitt frå same bøen i Jølster som den førre statsarkivaren. Finst det ein bø også i midten til å ta over når han trekkjer seg attende? Me har svært gode erfaringar med folk frå den bøen. I tillegg til å sitja med solid arkiverfaringar har han i fullt mon også dei nemnde eigenskapane. I tillegg har begge dei to statsarkivarane sett det som ei av sine hovudoppgåver å gje folk god tilgang til det dei har i arkivet sitt. I 1997, om ikkje før, såg han at Historisk institutt sin teknologi kunne brukast til noko meir enn 1801-teljinga. Han og eg børja drøyma, saman. Me såg også for oss at me kunne etablera eit fellesprosjekt, Digitalarkivet.

Så måtte også Teleslekt pakka saman, i 1997. Då såg me for oss at me kunne overta databasane deira og leggja dei ut på nettet med vår teknologi. For å få det til måtte me ha med oss riksarkivaren, John Herstad. Eg trur nok han møtte ein del motstand i eigen institusjon. Mange såg nok ikkje for seg at Arkivverket skulle driva med slike ting, og særleg ikkje at dei skulle gjera det i samarbeid med Historisk institutt, eller for det eg veit, med meg. Men han fekk departementet med på at me skulle overta både data og også ein del av dei tilsette ved Teleslekt. Dei vart til registreringseiningane våre i Stavanger og på Voss, som no nærmar seg ferdige med å registera 1910-teljinga. Dermed vart Digitalarkivet etablert, 23. Januar 1998, i første omgang som eit samarbeidsprosjekt mellom Historisk institutt, Universitetet i Bergen og Arkivverket, ved Statsarkivet i Bergen.

Dei som skal ha æra for at det vart noko Digitalarkivet er først Yngve Nedrebø, som på den eine sida hadde visjon, og på den andre sida hadde evna til å få med seg dei ha trong for at visjonen skule bli røyndom. Den andre på lista er John Herstad som let seg verta oppglødd av Yngve sin visjon og hadde kløkt til å nedkjempa motstand i eigen organisasjon og også oppnå støtte hos dei styrande. Når det galdt å byggja opp data og kompetanse dreidde seg like mykje om lukke som forstand. Men når det galdt å samla data og kompetanse til ein utradisjonell, men velfungerande organisasjon var det forstanden som rådde.

Kva så med utviklinga gjennom dei ti åra Digitalarkivet har eksistert? Mange har gjort ein stor innsats. Av dei tilsette må først og fremst Anette Skogseth Clausen nemnast. Ho har i det daglege styrt Digitalarkivet, men både kløkt og forstand. Ho har særleg vist evna til å kombinera stor entusiasme for prosjektet med ein utprega realisme for kva som går an å få til og kva som er umogeleg innan dei grensene me opererer.

Men det er også ein annan, Brukaren. Kor mange ulike brukarar me har hatt er det ingen som veit. Det er mange, mange tusen. Somme kjenner me ved namn, særleg frå debattforuma våre, dei fleste ikkje. Men me har fått utallege tilbakemeldingar, alle positive, somme kritiske. Men dei har hjelpt oss å utvikla Digitalarkivet til det det er i dag. Og ikkje minst har dei hjelpt oss med data. Digitalpensjonatet må vel seiast å ha vore ein stor suksess. Eit stort antall databasar har me fått frå brukarane våre for å leggja ut i systemet vårt. Slik sett ber Digitalarkivet framleis preg av å vera eit gigantisk dugnadsprosjekt innan ein organisjon som på mange måtar er svært konservativ, som skal vera det, men framleis har funne rom til ein slik innsats. Bra! Ti år er sjølvsagt ikkje ein høg alder. Men kva skal no skje. Først og fremst meir av det same. Fleire folketeljingar. Det vil koma ei ny kvart tiande år. Så burde me få med oss dei eldre. Først og fremst 1875, men helst også 1891-teljinga. Manntalet frå 1660-åra burde vore rydda opp i og 1701 gjort ferdig. Å få lagt biletfilane frå kyrkjebøkene ut har vore ei storbragd. For meg personleg har det vore ei ekstra stor glede at dette er arbeid som er gjort frå Riksarkivet, sidan eg ofte har hatt kjensla av at staben der har vore negativ til å presentera kjelder på nettet. Eg har sikkert teke feil. Her vil det i åra framover koma mykje meir materiale.

Men det er også viktig å gjera biletfilane søkbare på individnivå. Her ser eg for meg at brukarane våre vil vera med på dugnaden. Difor har me no tilbydt eit registreringssystem slik at dei kan registrera indeksar til kyrkjeboksmateriale. Me skal så tilby søkesystem til indeksane.

Kva bør så Digitalarkivet gjera i framtida? Det rimelegaste ein kan sei her er ikkje stort, sidan bemanning er så katastrofalt dårleg som ho er. Her burde vore fleire tilsette. Men på den andre sida har det aldri hindra Digitalarkivet i å gjera ting.

Noko som bør koma, og som sikkert kjem med det første er søk på tvers av alle kjelder. Då vil ein kunna søkja etter Nils Abrahamsen fødd ca 1880 og få fram opplysningane om slike personar frå alle databasar i Digitalarkivet. Denne tenesta ser eg for meg kjem før sommaren, avhengig av kor mykje tid som kan avsetjast til dette arbeidet.

Per i dag er lagt inn 1316 bilete av gardar og gardsbruk i 1900-teljinga. Denne tenesta kan me lettvint utvida til også å gjelda personar. Det kunne fort bli ei fabelaktig biletsamling. Dette er ei teneste det knapt kostar noko å få i gang. Eg har vilja venta til eg var trygg på at det fanst ei interesse for å leggja ut bilete. Den har me sett er der, så no er det kanskje på tide å setja i gang.

Men viktigare vil eit lenkeprosjekt vera. Lenking kan gjerast på to nivå. For det første kan det gjerast på bustadnivå slik at når ein er inne på ein gard/bruk kan få all informasjon om denne garden/bruket frå alle teljingar. Det same gjeld sjølvsagt også for hus i ein by. Eg trur kanskje det beste ville vera å lenkja opp mot matrikkelen av 1886. Dette er ikkje noko lite prosjekt, men ved å ta i bruk alle friviljuge hjelparar er det overkommeleg.

Så kunne dette utvidast til også å lenkja personar. Ein kunne t.d. ta utgangspunkti 1900-teljinga. Dei personane som står der finst også i ei rekkje andre kjelder. Ein kunne då tenkja seg at det var råd å få opp lenkje til dei saman med 1900-teljinga. Det er fleire måtar å gjera dette på. Ein måte vil vera at brukarar legg inn lenkje i 1900-teljinga (eller andre teljingar) når dei finn ein person nokon annan stad. Med den energien brukarane våre legg for dagen ville det ikkje gå lang tid før me hadde ei anseeleg mengd lenkjer. Men ein kunne også tenkja seg at det vart utvikla eit datamaskinprogram som grovlenkja materialet og at brukarane fjerna lenkjer som ikkje kunne stemma. Men uansett vil dette vera eit prosjekt som både krev ein god del tenking og også mykje programmering. Men samstundes ville det vera eit prosjekt med svært stor nytte både for lek og lærd.

Det siste eg kunne tenkja meg var å kartfesta data. Særleg om ein først hadde lenkja på gardsnivå ville dette vera overkommeleg. Ein kunne då ta utgangspunkt i t.d. matrikkelen av 1886 og kartfesta kvar gard. Det kunne truleg gjerast ut frå offentlege kartdatabasar, om ein fekk tilgang til dei. Dermed kunne ein produsera kart av ymse slag. Men ein kunne også laga samanlikningar over tid på ein mykje enklare måte enn no. Ein kunne t.d. sei at ein ville ha alle personane i databasane som budde i same området som ein gjeven kommune dekka i 1900. Elles ville ein få nye data. Flytting ville m.a. kunna studerast på ein heilt annan måte enn i dag, fordi ein kunne studera reelle flyttingar også innan ein kommune, og få med flytteavstand. Den kunne bereknast ut frå kartreferansane.

Men når det gjeld nye tiltak og nye funksjonar er det først og fremst auka stab som trengst. Ein skulle tru at ei teneste som på den eine sida er til nytte og glede for så mange tusen menneske og på den andre skaffar Arkivverket eit så godt renommé fortente å få ein større stab enn han har. Det vil vera forstandig av dei som bevilgar, og til lukke for alle oss andre.

[ 23.01.2008]

Digitalarkivet runder i disse dager ti år og jeg vil få lov å gratulere med jubileet og en enestående suksess. Jeg minnes med glede de hektiske dagene og ukene høsten 1997 da vi la strategien og tok de viktige avgjørelsene, først innad i Arkivverket og deretter i samarbeid med departementet.

Anledningen til å skape noe nytt bød seg da det ble klart at opplegget for Teleslekt, slik det ble drevet av Nasjonalbibliotekavdelingen i Mo i Rana (NBR), ikke var liv laga med brukerbetalte tjenester. Riksarkivaren hadde flere år tidligere takket nei til å drive Teleslekt på de samme vilkårene. Jeg var prinsipielt imot brukerbetalte tjenester og mente det heller ikke ville være god butikk, og vi var derfor ikke overrasket da det i 1997 ble klart at prosjektet gikk med store underskudd.

Yngve Nedrebø var den hos oss som først fikk vite om situasjonen i NBR, og som orienterte meg. Jeg skjønte straks at for Kulturdepartementet ville dette være en vanskelig situasjon ettersom det måtte finne dekning for ekstra budsjettmidler om driften skulle fortsette i samme spor, og at det ikke lot seg lett gjøre når det også måtte finne dekning for det ganske store underskuddet som Teleslekt hadde medført.

Prosessen videre hadde to faser. I den første fasen var Yngve Nedrebø sentral og en helt avgjørende støttespiller for meg. Han overbeviste meg om at ved å bygge videre på det grunnlaget som var skapt ved Statsarkivet i Bergen i Egil Øvrebøs tid når det gjaldt databehandlet arkivmateriale, ville vi kunne komme raskt i gang. Vi satset derfor på å bruke Statsarkivet i Bergen som base og operativ motor for et eventuelt prosjekt og å få Jan Oldervoll med på laget fordi han disponerte i praksis over den elektroniske 1801- folketellingen. Med dette som utgangspunkt begynte vi planleggingen samtidig med at jeg orienterte Kulturdepartementet om at Arkivverket kunne være interessert i å overta Teleslekt. Yngve og Jan gikk dermed i gang ped prosjektplanen og 15. oktober var de klar til å presentere skissen til et prosjekt for Riksarkivaren. Det skjedde på mitt kontor i Riksarkivet der også Knut Johannessen og Ivar Fonnes var til stede. Det manglet ikke på kritiske spørsmål og tvil om dette lot seg gjennomføre, men det ble oppnådd enighet om å gå videre med planene, og det ble min oppgave å ta drøftingene med departementet. Jeg holdt også god kontakt med Bjørg Simonsen som ledet NBR, for ikke å ødelegge det gode forholdet mellom institusjonene. For henne var jo dette ikke en hyggelig situasjon.

Gjennom hele den prosessen som gikk forut for departementets klarsignal, og selv om vi ikke var helt sikker på at vi ville lykkes med initiativet, begynte vi de praktiske forberedelsene parallelt med jobbing mot departementet. Helt avgjørende ble løsningen med å legge prosjektet til Statsarkivet i Bergen og benytte de teknologiløsningene som Jan Oldervoll hadde utviklet for den elektroniske 1801-folketellingen.

I drøftinger med departementet tilbød vi oss å overta ansvaret for de ansatte i Teleslekt og i hovedsak organisere prosjektet på nytt som et etatsprosjekt innenfor de budsjettrammene som allerede var lagt for Arkivverket og prosjektet. Dette var ikke et uttrykk for at budsjettene våre var gode, og alle i etaten var ikke glad for det dristige spillet vi gikk inn på. Men jeg var personlig overbevist om at dette var en anledning vi aldri ville få igjen til å skape noe så avgjørende nytt, og at det arkivpolitiske måtte veie mer enn budsjettmessige hensyn.

I Kulturdepartementet var det Sigve Gramstad og Stein Sægrov i Kulturavdelingen vi måtte prøve å overbevise om det fortreffelige i våre planer. Og det var en delikat oppgave all den stund NBR var departementets egen "baby". Men til vår store glede vant vi fort gjenhør i Kulturdepartementet, og der ble det handlet raskt. Alternativet for departementet ville ha vært å presentere problemene ved Teleslektprosjektet for Stortinget og be om ekstramidler i revidert nasjonalbudsjett for 1998. Slikt er aldri populært i Kulturdepartementet, og vi fikk raskt tilbakemelding om at statsråd Lahnstein syntes vårt forslag til løsning var godt. Fra da av gikk alt på skinner.

Departementet tok seg av alt det formelle både vis-à-vis Nasjonalbiblioteket og Stortinget, mens vi kunne konsentrere oss om planleggingen. Da behandlingen av 1998-budsjett var over, var det formelle på plass og vi kunne satse på å starte Diditalarkivet i løpet av januar 1998. Det ble organisert som et samarbeidsprosjekt mellom Historisk institutt, Universitetet i Bergen, som formelt disponerte over den elektroniske versjonen av 1801-folketellingen, og Statsarkivet i Bergen på vegne av Arkivverket. Prosjektet fikk navnet Digitalarkivet og fikk en tidsramme på tre år. Jan Oldervoll påtok seg inntil videre vederlagsfritt ansvaret for å drifte Digitalarkivet og ble samtidig engasjert av Riksarkivaren for å vedlikeholde og utvikle programvaren og operativsystemet. Med stor glede tenker jeg tilbake på samarbeidet med Jan Oldervoll og Yngve Nedrebø og den fantastiske entusiasmen og viljen til å satse som preget denne aller første tiden. Jan jobbet dag og natt for å få det hele til å gå rundt og nedla et kolossalt arbeid helt frem til Anette Clausen overtok hovedansvaret for driftingen sommeren 1999. Gjennom henne fikk også Yngve en kjærkommen avlastning og flott medhjelper. Som redaktør og daglig leder av Digitalarkivet og tilrettelegger av filene som etter hvert kom på plass, var Yngves arbeidsinnsats ganske enkelt utrolig.

Ingen av oss ante vel helt hva Digitalarkivet kunne utvikle seg til å bli, men vyene var der og likeledes troen på at dette var viktig både for Arkivverket og for brukerne våre. Men at det skulle bli så vellykket, og at det skulle utvikle de mange tjenestetilbudene som det har gjort, var ikke i mine tanker. Men Yngve var nok i stand til å se lenger frem enn hva jeg gjorde.

Starten den 23. januar ble mer spennende enn godt var. Stedet var Jan Oldervolls kontor på Sydneshaugen, med Yngve, Jan og undertegnede til stede. Mediene var invitert til offisiell åpning, og vi satt lett henslengt på Jans kontorpult og ventet på det store øyeblikket. Da brøt kontorpulten sammen under vekten av personer, datamaskiner og store papirhauger, og det store kaos hersket noen sekunder. Men ingenting av verdi ble ødelagt, Jan hadde kontroll, telleverket ble aktivisert etter planen med media til stede kl.14.30 og Riksarkivaren kunne erklære Digitalarkivet for åpnet med 1801-folketellingen som grunnstammen i databasen. Allerede første dagen kunne vi registrere titusenvis av søk.

Digitalarkivet etablerte seg raskt som et nettsted med høy trafikk og hadde nesten 90 000 søk som dagsrekord innen årets utgang. Da kulturministeren 25. mars 1998 bestemte at Teleslekt skulle nedlegges ved utgangen av mai 1998, og at Digitalarkivet skulle overta det materialet som var produsert av Telelekt ved nedleggelsen, var grunnlaget lagt for en kraftig vekst i brukertall og brukertjenester i Digitalarkivet. Etter ett års drift hadde man registrert mer enn 10 millioner søk, fem år senere viste telleverket i overkant av 134 millioner.

Parallelt med volumøkningen ble arbeidet med å kvalitetssikre dataene gitt høy prioritet.Prosjektene med korrekturlesing og annet gikk på løpende bånd i Statsarkivet. Her kom også Norges forskningsråd oss til hjelp da det inngikk en treårsavtale med Riksarkivaren for å tilpasse folketellingsmaterialet til HISTFORM-standarden. Det var dette som gjorde det mulig for oss å overta Lars Nygaard fra Teleslekt der han hadde hatt tilsvarende ansvar og arbeidsoppgaver, og vi måtte forplikte oss på å ta dette inn på eget budsjett når treårsperioden var over.

Like spennende som starten var, like imponerende har oppfølgingen og innsatsen vært på Statsarkivet i Bergen og fra miljøene som vi overtok etter Teleslekt på Voss og i Stavanger. Det er disse miljøene som har vært sentrale i arbeidet med folketellingene og som har æren for at Digitalarkivet om noen få år kan legge ut 1910-tellingen. Registreringsarbeidet er allerede unnagjort.

Etter hvert er betydelige bidrag også kommet fra flere av statsarkivene og ikke minst fra Riksarkivet med de store prosjektene av tidligere mikrofilmet materiale. Dette er noe som gleder meg spesielt fordi det viser at Digitalarkivet er blitt nettopp det nettstedet for hele Arkivverket som vi håpet på i starten. I tillegg har de mange samarbeidsprosjektene med miljøer, institusjoner og personer utenfor Arkivverket tilført nettstedet verdifull informasjon og kunnskap til glede for brukerne, samtidig som det har skapt et nasjonalt miljø rundt Digitalarkivet.

Det har ikke manglet på kritikk underveis, og noe har vært berettiget, men til tider har kritikken - både i og utenfor etaten - mot det som har vært gjort, vært noe ute av proporsjoner i forhold til hva Digitalarkivet faktisk representerer av nyskaping, muligheter og resultater. Og det morsomme er, sett fra min side, at selv de dristigste vyene våre i 1997-98 er gjort til skamme. Da Yngve på Etatsledermøtet i Arkivverket våren 1998 trakk opp som perspektiv - til manges tydelige vantro - at Digitalarkivet om noen år ville kunne komme opp i 40 millioner nedlastede sider på årsbasis, når vi nå en slik mengde i løpet av to måneder!

Jeg ønsker redaktøren og Digitalarkivet lykke til med de neste ti årene og gratulerer med jubileet. For meg representerer Digitalarkivet en av de aller største gleder jeg hadde som riksarkivar, og jeg er takknemlig for at jeg fikk være med å realisere det. Takk for gleden, samarbeidet og vyene.

[23.01.2008]

Eg hadde gleda av å byrja å jobba med Digitalarkivet hausten 1999. Eitt av dei første prosjekta eg var med på, var å leggja ut folkelivsbileta til Hans Hansen Lillienskiold (http://digitalarkivet.uib.no/miniutstilling/lillinnhold.htm). Eg hugsar kor stolte me var når jobben var gjort og kunne presenterast, og ei av dei aller første nettutstillingane til Digitalarkivet var eit faktum.

Digitalarkivet utvikla seg raskt. Både nettutstillingane og Digitalarkivet fekk heldigvis eit meir tiltalande design, databasane vart stadig fleire, og ikkje minst vart brukarane og bidragsytarane fleire og meir aktive. Me som la ut databasane brukte meir og meir tid på utlegging av databasar. Databasane kom i alle slags format, alt frå tabellar i Word til datafilar som me ikkje eingong fekk opna. Det er også utruleg mange måtar å registrera databasar på, og ikkje alle var like godt tilpassa utlegging i Digitalarkivet. Behovet for ei standardisering av registreringane, først og fremst kyrkjebøkene, melde seg, og underteikna fekk saman med Lars Nygaard ansvaret for dette.

Standarden for kyrkjebokregistrering (Kyrre) var i utgangspunktet tenkt å vera eit standardisert oppsett for visning av kyrkjebøker i Digitalarkivet. Etterkvart som arbeidet kom i gang og vart kjend blant brukarane av Digitalarkivet, viste det seg at mange av dei som registrerer kyrkjebøker også ynskte klarare instruksar for registreringa. Prosjektet vart difor utvida til å også omfatta ein ny standard for kyrkjebokregistrering. Denne standarden skulle dekkja alle listetypar i alle kyrkjebøker for heile landet, frå dei eldste på 1600-talet til kyrkjebøker som vert til i dag.

Det var mange meiningar om korleis Kyrre burde vera. Ein del meinte at Kyrre berre burde skissera overordna retningsliner for registrering av kyrkjebøker, medan andre meinte at Kyrre burde vera mest mogleg detaljert. Me valde å leggja oss midt i mellom desse to ytterkantane. Me lagde mellom anna ei liste over alle felt som kunne nyttast i kvar einskild liste, og ei forklaring til korleis desse felta skulle nyttast. Resultatet vart eit over hundre sider langt dokument som vart lansert i desember 2005.

Reaksjonane på Kyrre var som venta blanda. Ein del meinte at Kyrre var alt for omfattande til at dei ville ta i bruk standarden, medan andre meinte den var for lite omfattande og at den burde vore mykje meir detaljert. Me opplevde likevel at dei fleste var villige til å ta Kyrre i bruk og tilpassa registreringa av kyrkjebøker etter standarden. Ei oppsummering vel to år etter Kyrre vart lansert, viser at Kyrre har gjort utlegginga av kyrkjeboksdatabasar i Digitalarkivet langt raskare. Eit standardisert feltoppsett gjer at det er lettare å vita kva for felt ein skal søkja i. I tillegg er Kyrre ein føresetnad for at det i framtida skal vera mogleg med globalt søk i databasar i Digitalarkivet. Prosjektet med standardisering av kyrkjebøker må såleis kunna seiast å ha vore vellukka sett frå Digitalarkivet si side.

Eg vil tilslutt gratulere Digitalarkivet med 10-årsjubileet, og ynskja alt vel i åra som kjem!

[23.01.2008]

Kanskje er du kjent med Arkivverkets tilbud med skannede kirkebøker på nett. Muligens er du også en bruker av denne tjenesten. Har du lurt på hva som må til for å en slik tjeneste på nett? Da er denne artikkelen noe for deg.

Bakgrunn

Skannede kirkebøker på nett er et prosjekt Arkivverket gjennomførte i perioden 2005-2207. Røttene til prosjektet vil en kunne finne enda lengre tilbake i tid. Allerede i 2001 hadde Aftenposten en artikkel om dette. Snakker du med idealistene bak prosjektet vil de fortelle at ideene kan tilbake- føres helt til 1990 tallet. Likevel var det vanskelig å få gjennomført prosjektet før, mye på grunn av kostnadene og ressursene som var nødvendig. I ettertid finnes det også lyspunkter i at det tok så lang tid før man kom i gang. Teknologiutviklingen var i 2005 kommet så langt at det var økonomisk realiserbart å benytte gråtoneformat i skanningen av mikrofilmene. Det er dette valget som i stor grad bidrar til den høye kvaliteten på bildene som er publisert på Internett. Tidligere hadde en ikke sett for seg annet et svart/hvitt skanning slik det ellers var vanlig på den tiden. Det ville gitt mange bilder som ville vært nærmest uleselig.

Utgangspunktet Arkivverket hadde var en stor mikrofilmsamling, dels egenfotograferte og dels arbeide gjort av Mormonerkirken. Noe var fotografert på 16 mm film, mens andre benyttet 35 mm. Det var ingen fargefilmer, slik at gråtoneskanning ville kunne bevare mesteparten av informasjonen på filmene uten nevneverdige tap. På det tidspunktet prosjektet var i forfasen ble det også klart at gråtoneskanning ville være økonomisk gjennomførbart: Nye og rimeligere skanner teknologier var kommet på markedet. Det ble derfor fort klart at gråtone var veien å gå.

Det andre store spørsmålet var hvor nøye vi skulle indeksere materialet. Mange overveielser ble gjort før man endelig og heldigvis landet på konklusjonen at en skulle indeksere hvert bilde. En var klar over det ville bety mange titalls tusen ekstra timeverk i forhold til en enkel skjematisk indeksering på bok nivå. De kloke vurderingene da gikk ut på at en detaljert indeksering ville mangedoble verdien av materialet. Det var også viktig at dette ville være en engangs innsats med stor verdi i mange mange år. I dag skal vi være takknemlig for disse valgene. Jeg vil påstå at den løsningen vi har er blant verdens beste på området, og attpå til helt gratis for brukerne. En tredje viktig faktor i løsningen var brukermedvirkning. De som husker tilbake til 2005 og 2006 minnes kanskje at det var et testsystem i drift fra senhøstes 2005 og utover i 2006. Dette systemet ble brukt for å teste ut at nødvendig funksjonalitet faktisk virket for det løsningkonseptet vi hadde valgt. Når det ble klart, startet utviklingen av selve presentasjonløsningen. Da valgte vi å benytte oss av flere utvalgte sluttbrukere som fikk lov til å komme med direkte tilbakemeldinger og forslag til hvordan ting skulle gjøres. Det var en udiskutabel positiv erfaring. En kan bare entydig konkludere at uten denne medvirkningen ville ikke brukergrensesnittet vært så bra som det er.

Gjennomføringen

Jeg skal nå prøve å gi en beskrivelse av produksjonsprosessen fra mikrofilm til ferdig indeksert bilde på Internett. Det er mange elementer som skal falle på plass og disse må henge sammen.

Utgangspunktet vårt en mikrofilmrull som inneholder opp til omtrent 2000 bilder. Den første utfordringen var å få skannet denne filmen på en effektiv måte med den kvaliteten vi ønsker. Til dette ble det anskaffet en mikrofilmskanner. Senere ble det kjøpt to til. Disse skanneren var i stand til effektiv å skanne ca 1 bilde i sekundet med en oppløsning som vi etter tester burde være ca 4500x3500 gråtone piksler, altså med 8 bit pr. piksel. Disse bildene ble først lagret på skanneren for en rask etterkontroll av at bildene ble riktig oppdelt, fikk riktig navn osv. Bildene ble deretter kopiert ut til en server for videre bearbeiding. Når bildene først var kopiert ut til serveren kunne operatøren gjennom en intern vevside starte og følge en automatisert prosessering av bildene. Først ble bildene konvertert til et tapsløst komprimert billedformat, som i dette tilfellet var PNG. Dette bildet ble i prosessen så kopiert til og registrert i vårt digitale arkiv Det konvertere bildet var så utgangspunktet for å lage ytterligere en kopi med en redusert oppløsning innenfor rammen av 2048x1536 piksler. Denne versjonen ble så digitalt skjerpet og kontrast forsterket, for deretter å bli konvertert til høykvalitets JPG bilde. Denne kopien ble også arkivert i vårt digitale arkiv. Fra dette øyeblikket var bildet tilgjengelig for indeksering.

Hver natt ble alle de nye JPG bilder i det digitale arkivet kopiert ut til vår Internett server. Dette var en helautomatisert og autonom prosess som på en enkel pragmatisk måte også sikret vårt digitale magasin. Det er kopier som er tilgjengelig på Internett.

Etter at JPG bildene var kopiert til vårt digitale magasin kunne de som jobbet med indeksering ta fatt på sin jobb, den største av alle jobbene. Med et web basert grensesnitt kunne de hente opp bildene de skulle indeksere. De kunne da gjennom dette systemet bla igjennom bilde for bilde og legge inn nødvendig informasjon. Mange informasjonfelter ble automatisk videreført fra bilde til bilde, blant annet sidetellere som automatisk talte opp. Likevel var det behov for mange manuelle endringer da bildene på filmen gjerne kunne hoppe på sidetall på grunn av manglende fotografering av enkeltsider eller enkeltsider kunne komme flere ganger etter hverandre. Indeksererene har faktisk sett på hvert enkelt bilde, hvilket også ble brukt som kvalitetssikring på at skanning og digital behandling av bildene hadde gått som de skulle. Samtidig var det også her den største menneskelige faktoren for feil lå. Når man stirret på bilde etter bilde var det fort gjort at noe passerte uoppdaget. Det var vi veldig bevisst på og valgte å bruke dere brukere som en ytterligere kvalitetssikring. Deres tilbakemeldinger har vært og er et av våre viktigste hjelpemidler for å fange opp slike feil og andre typer feil. Uten denne brukermedvirkningen i produksjonen ville ikke kvaliteten på informasjonen vært på det høye nivået det er i dag, og kvalitetsforbedringen fortsetter fortløpende.

[FOTO MANGLER]

Som det siste leddet i produksjonsprosessen ble databasen over de indekserte bildene hver natt kopiert til Internett serveren vår. Dermed var ny informasjon og nye bilder fortløpende tilgjengelig allerede dagen etter at indekseringsjobben var gjort. Framdriften av prosjektet og arbeidet kunne dere følge på en prosjektoversikt som lå på oppstartsiden fram til romjula 2007. Kanskje det mest morsomme nettopp har vært denne daglige oppdateringen. Hva kommer i dag?

Oppsummering

Takket være massiv innsats fra mange personer, såvel ansatte i Arkivverket, frivillige og ikke minst alle brukerne av systemet, har Norge i dag en løsning på verdenstoppen for tilgang til skannede kirkebøker. Årene framover vil bli brukt til å supplere og forbedre kvaliteten på et materiale som omfatter 21⁄4 millioner bilder, tilsvarende 41⁄2 millioner sider.

Selve rosinen i pølsa, en toveis knytning av det transkribert materialet og de skannede kirkebøkene, vil være forhåpentligvis være gjennomførbart for store deler av materialet i løpet av noen år. Fra det transkriberte materialet til de skannede kirkebøkene finnes det allerede slike knytninger for enkelte registreringer.

Lykke til med bruken.

[23.01.2008]

Er det bare 10 år siden Digitalarkivet kom på lufta? Forstå det den som kan, for av og til føles det som om DA har vært der bestandig. Kan det ha noe med at enkelte av oss har brukt det stort sett hver eneste dag i disse ti årene - slik at det er blitt en vane å se innom - mens tiden som fløy, har vært uvesentlig?

Glem Harald Hårfagre, glem Einar Gerhardsen. Sett fra utkant-Norge var det Digitalarkivet som samlet Norge til ett rike! Det var den første offentlige instans som lot seg betjene selv fra den mest avsides krok av landet. Og for oss som må dra milevis for å komme til et arkiv, enn si til det rette, var det en befrielse. Med Digitalarkivet ble det åpnet en port inn til de "lukkede rom", hvor bare ytterst få utvalgte til da hadde hatt tilgang. Til rom som skjulte fortida på gulnede ark mellom tykke permer, men som de fleste måtte "ta ut" for å få tilgang til - om dette i det hele tatt var mulig.

Da "barnet" ble født, hadde det allerede atskillig å by på. På Statsarkivet i Bergen hadde man i flere tiår drevet dataregistrering av mye brukt materiale. Ære være dem for det, for det har siden tydeligvis inspirert andre arkiv til liknende øvelser. I tillegg forelå 1801-tellingen, som var dataregistrert ved Universitetet i Bergen (UIB). Det er derfor ingen grunn til å legge skjul på at Statsarkivet i Bergen, anført av Egil Øvrebø og seinere Yngve Nedrebø, med dyktige pådrivere som Jan Oldervoll på UIB, skal ha æren for at Digitalarkivet er blitt det det er blitt. I sannhet et bevis på at man slett ikke behøver å sitte inne i hovedstaden for å kunne få noe til i vår moderne dataverden.

Riktignok har også Riksarkivet etter hvert bidratt med sitt; det svært viktige innslaget av skannede kirkebøker. Dermed har vi fått et unikt digitalt arkiv gratis tilgjengelig via Internett, noe de fleste ellers i verden vil misunne oss.

For oss som tilsynelatende bor litt kjelkete til, selv om byen jeg bor i produserer mer digitale løsninger enn de fleste andre byer i Norge, er det viktig å kunne slå opp både i "nåtida" og "fortida" uten å måtte "ta ut". Derfor ble Digitalarkivet, helt fra starten, både en velsignelse og en pådriver for den slags innen offentlig forvaltning. Og for framtida bugner det av oppgaver. Forrige års "juleknask" - og "julekalenderne" før det - har bare gitt oss smakebiter av hva som finnes, og som det er mulig å gjøre digitalt tilgjengelig. Men mer enn kataloger over hva som finnes, trenger vi i utkant-Norge digital tilgang til selve innholdet i dokumentene. Får vi det, sparer vi både oss selv og de som "passer på" dem for utfattelig mye arbeid. Dessuten blir samfunnet mer demokratisk - i og med at ALLE får tilgang, ikke bare de få. De fleste oppbevaringsanstalter, det være seg arkiv eller bibliotek, har skjønt dette. Men fortsatt er der noen som ruger på gamle, litterære skatter - som om disse var til for å støves ned.

Derfor vil jeg nok en gang slå et slag for den delen av Lilienskiolds reiseskildring som ligger ved Gunnerus-biblioteket i Trondheim. Den hegnes det om som et gravlagt, dødt spedbarn.

Jeg har sett den. Men prosedyren i forkant av å få se den, er til skrekk og advarsel: Jeg bestilte den til bibliotekets skranke fra håndskriftsamlingen. Beskjeden var at det tok 30 minutter å få den. Javel. Jeg ventet 30 minutter, mens den som skulle hente den ut, hele tiden gikk rundt og så på klokken uten å gjøre noen annet. Da det var gått 28 minutter, forsvant vedkommende inn en dør, og kom ut igjen to minutter etter med boka. Det SKULLE altså ta 30 minutter, verken mer eller mindre. Jeg fikk så til nød se den på skranken. Der og da bad jeg om at den ble kopiert og sendt Statsarkivet i Bergen for avfotografering.

Jeg minnes ikke årstallet, men det var flere år før tusenårsskiftet. Til dato er boka, trass purringer, fortsatt ikke oversendt for tilgjengeliggjøring. Det er derimot den delen som ligger på Universitetsbiblioteket i Bergen. Den var det bare å hente og avfotografere. Her må det fortsatt jobbes med holdninger i forhold til hva og hvordan ting kan løses.

Når Digitalarkivet nå runder det første sekel, er det en ære å få være med å hylle jubilanten. Universell tilgjengelighet er et begrep som vil gripe mer og mer om seg; folk forlanger rett og slett digital tilgang til det meste over Internett - uansett hvor vi bor i denne verden. Men i en historisk sammenheng er det viktig å holde styr på hvor ting begynte. Og i dette tilfellet begynte det, sorry Oslo, i Bergen.

Gratulerer med dagen!

[23.01.2008]

Mitt fyrste møte med digitalarkivet er forresten mykje eldre enn det. Det skriv seg frå 1978, då eg hadde brukt altfor mange timar allereie på Statsarkivet i Bergen til å lokalisere min fjerne slektning Ellert Martin Hansen, fødd i Bergen den. 26.08.1858. Han var ikkje å finne nokon stad etter konfirmasjonsalderen, og neste utveg var å begynne på emigrantlistene frå Bergen. Dei var lange, for å seie det mildt.

Eg ba om å få ein ende å begynne på, men arkivar Nedrebø drog litt på det. Ikkje for å vere vrang, men viss eg kunne tenkje meg å vente eit lite år eller så, ville eg få tilgang på desse listene i ei ny form, der eg berre kunne skrive inn eit namn på ei datamaskin, så skulle eg kunne finne rette personen på eit par minutt.

Ufatteleg kva dei kan finne på, tenkte eg, aldeles uvitande om at dette var berre den fyrste, vesle starten på ei utvikling som skulle revolusjonere hobbyen min. (At eg året etter fekk vite at Ellert ikkje sto i emigrantlistene får så vere - ei negativ opplysning er også ei opplysning).

Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane var også tidleg ute med dataregistrering, og det var gjennom denne kanalen eg fekk vite at det skulle opprettast ei heilt ny teneste i januar 1998 – Digitalarkivet. Eg sat vel nærmast klar ved maskina på oppstartstidspunktet, og kan sikkert skryte av å ha vore ein av fyrste gjestene på premieredagen.

Kjeldeutvalet var noko begrensa frå starten, men tilfanget auka raskt. Og utviklinga av sidene gjekk også raskt, slik at vi etter kort tid kunne kjenne oss omlag som den tidlege forfaderen vår må ha kjent det eit par veker etter at han hadde funne opp hjulet: Korleis greidde vi oss utan dette før? Seinare kom dei landsomfattande folketellingssøka, og vi kunne leite opp utflytta sambygdingar på stader der vi aldri hadde funne dei på tradisjonell måte – landet er stort, og korleis kunne vi ane at naboguten slo seg ned på yttersida av Senja på slutten av 1800-talet? Og i dag kan vi sitje og bla i alle landets kyrkjebøker, heime i vår eiga stove. Som mi gamle bestemor, f.1872, sa mange gonger når ho møtte noko nytt: «D'ækje naturleg».

Det er farleg å nemne namn i ein slik samanheng, men Yngve Nedrebø er alt nemnt. Eg kan heller ikkje la vere å nemne Jan Oldervoll, ein tryllekunstnar i sitt fag. Heilt frå starten har han vore lydhøyr for ynskje frå oss brukarane, og gjort endringar etter kvart som vi ville ha dei, og ofte litt før. Han har levt etter ordtaket «Latskapen er mor til framsteget», men kan ikkje ha vore særleg lat sjølv, så vidt eg kan bedømme. Og kvar gong han hadde funne på noko lurt, la han det ut slik at vi fekk prøve det, delta i utvikling og feilretting og til slutt ta inn over oss den gode kjensla av at ja, no er det slik vi vil ha det.

At dette har gjort oss bortskjemde, er kanskje ikkje så rart. Melder vi ein feil klokka ni laurdagskvelden, er vi blitt utolmodige viss feilen ikkje er retta klokka ti. Og skulle tenestene ligge nede nokre timar ein dag, går det mykje folk rundt Norges land og strand med flakkande blikk og store abstinensproblem, heilt til alt er på plass igjen. Digitalarkivet hadde heller ikkje vore det same utan brukarforum. Vi er ein vel nærmast blitt ein stor syskenflokk, og oppfører oss deretter, med kjærleik og krangel, og med myndige føresette som set oss på plass viss adrenalinet tek overhand. Mange band er knytte og mange flokar løyste i samarbeid mellom gode krefter i både inn- og utland.

Så kjem det store spørsmålet til slutt: Kva med Digitalarkivet i framtida – korleis ynskjer vi at dettekan utvikle seg? Meiningane er sikkert mange, men det er nok fleire enn eg som tel ned dagane til Folketellinga 1910 skal kome på plass. Vidare håpar vi på fleire fotograferte kjelder, t.d. skifteprotokollane, og skal vi vere skikkeleg visjonære, ynskjer vi oss eit søkesystem på tvers av alle kjeldene, der vi kan søkje gjennom alt som er digitalisert i ein gong. Kanskje kan eg då finne Ellert Hansen og?

Men i mellomtida: Mange takk til alle, både vertskap og gjester, som gjer sitt til at Digitalarkivet er eit lyspunkt i kvardagen!

Beste helsing

Aase R Sæther 6823 Sandane

[23.01.2008]

Last ned: Digitalarkivet i forsking og undervisning

Last ned: Vive la révolution! Om korleis Digitalarkivet kan revolusjonera norsk rettshistorieskriving

Når vi nå feirer oss selv med ti suksessfylte år, er det godt å vite at vi har et solid fundament til å ta fatt på ti nye år. Digitalarkivet står godt forankret med sine to viktigste faktorer: arkivkildene og brukerne. Nettstedets suksess må tilskrives at det hele tiden har vært arbeidet for å få stadig mer kildemateriale ut og å sørge for stadig flere fornøyde brukere. Ivrige registratorer i Arkivverket, Digitalpensjonatet og DIS-Norge har sørget for at vi har millioner av poster er søkbare. Mens prosjektet med skannede kirkebøker, ledet an hos Riksarkivet, har gitt nettstedet en tilvekst på over 4 millioner kirkeboksider. Digitalarkivets brukere har visst å finne fram! De finnes i tusentalls og lar ikke nattesøvn eller arbeidstid ligge til hinder for søking i materialet. I år ser det ut til at vi får en 25 prosent økning til formidable 200 millioner sidelastinger. Det er godt gjort for et nettsted basert på historiske kilder.

Digitalarkivet har vokst seg stort. Det har lenge vært behov for en revidering av nettsidene for å gi brukerne en enda bedre tjeneste og for å gjøre jobben vår litt enklere. Selv etter ti års drift har ikke staben til Digitalarkivet økt nevneverdig. Dette er en virkelighet vi dessverre må forholde oss til også for framtiden. Vi er derfor helt avhengig av å lage løsninger som er arbeidsbesparende for oss, men som like fullt gir brukerne den tjenesten de skal ha. Vi håper at vi med planene vi har framover, kan gjøre våre trofaste brukere enda mer fornøyd og enda flere.

Nytt innhold

Kildene i Digitalarkivet er nesten utelukkende personinformasjon. Det er noen kartregistre og statistikkbaser, men for det meste er opplysningene personrelatert. Slik skal det også være. Digitalarkivet skal presentere det mest etterspurte arkivmaterialet og det er nødvendigvis knyttet til person. Samtidig er det et ønske å presentere kilder det vanligvis ikke kommer så mange spørsmål etter, men som like fullt kan vekke en interesse når brukerne blir gjort oppmerksom på dem. Digitalarkivet skal også vise mangfoldet i Arkivverkets materiale.

I de neste årene vil vi se tilvekst av annet arkivmateriale, som databaser fra elektronisk skapt materiale, sånn som Merkeregisteret for fiskefartøy fra 1971 og Dødsfalldatabasen for hele Norge. Det vil nok også komme digitalisert lyd og film, og mer av digitalisert mikrofilmet materiale. I første omgang vil vi se skannet tinglysingsmateriale, i form av pantebøker og panteregistre. De første millionene med sider legges ut til våren og innen 2009 skal alt være på plass. Men dette betyr ikke at en stopper opp med registreringen av databaser.

Digitalarkivet er svært heldig som har en egen stab som utelukkende taster kildeinformasjon inn i databaser. Det gjør det mulig å gjennomføre større registreringsprosjekter på en effektiv måte. Damene på Voss og i Stavanger arbeider med 1910-tellingen nå, men så snart den er ferdig går de løs på nye store prosjekter. Samtidig sørger Digitalpensjonatet og DIS-Norge for at det kommer inn forskjellige databaser fra hele landet. Mens DIS-Norge registrerer kirkebøker, så bestemmer gjestene i Digitalpensjonatet selv hva de vil registrere. Dette er med på å øke mangfoldet ytterligere i Digitalarkivet. Statsarkivet i Bergen er det eneste statsarkivet som registrerer databaser til Digitalarkivet på en jevnlig basis. Statsarkivet har en over 30 år gammel tradisjon for å lage kilderegistre og dette har vist seg svært gunstig for statsarkivet. Lesesalgjester har blitt selvhjulpne og finner informasjonen hos Digitalarkivet. Mikrofilm og originale kilder kan stå trygt på hyllen sin. Samtidig når det digitaliserte arkivmaterialet ut til flere brukere enn før, ettersom en ikke lenger er avhengig av å oppsøke lesesalen i samme grad som før. Med så mange fordeler knyttet til dette ”ekstraarbeidet” det er å registrere data, så er det stadig et håp at andre statsarkiv også vil velge en slik løsning. Sporadiske databaser fra andre statsarkiv dukker opp, men med en registreringsplan og avsatte midler til dette arbeidet, ville en raskt oppnådd de samme positive resultatene Statsarkivet i Bergen erfarer.

Framfinning i arkivmaterialet

Økt tilvekst av digitaliserte kilder og mer varierte kilder i Digitalarkivet, presenterer også en utfordring. Det kan bli vanskelig å finne en bestemt kilde når mengdene blir store. Samtidig som forskjellige typer materiale vil kreve ulik håndtering. Presentasjonen av en skannet kirkebok, en database, en fulltekst avskrift og en lydfil, vil unektelig være litt forskjellig. Det må likevel være de samme prinsippene som råder slik at brukerne kjenner seg igjen uansett hva slags type materiale de studerer. Et viktig grep vi skal ta fatt på er å samle alt kildemateriale på et sted, dvs. at skannede kirkebøker skal være mulig å finne sammen med databaser, avskrifter og annet. På den måten vil en raskt få en oversikt over hva som finnes for et gitt område, tidsperiode, kildekategori, osv. Her vil en også måtte se på sorterings- alternativene for de digitaliserte kildene, slik at en kan få korte oversiktelige lister innen et prestegjeld/kommune, selv om det skulle være rikelig med kildemateriale for området. Et annet viktig grep for å lette framfinningen, vil være å lage koblinger mellom registre og skannede bilder. De skannede kirkebøkene og databaser registrert fra disse vil bli lenket, slik at en ved et tasteklikk kan flytte seg fra database til kirkebokside og tilbake igjen. På den måten vil en kunne utøve en ny type kontroll på det inntastede materiale, samtidig som en kan få lesehjelp hvis en velger å bla i de skannede kirkebøkene.

Søking

Noe av det vi får mest tilbakemeldinger på er savnet etter et globalt søk. Alle ønsker å finne en søkeboks på framsiden hvor de kan skrive inn ett navn og få listet treff gjennom hele spekteret av digitaliserte kilder. Dette er noe vi har hatt planer om lenge, men det krever visse omlegginger av dataoppsett, og her har vi ikke hatt arbeidskraft nok til å få det gjennomført, så arbeidet er flere år forsinket. Noe av det viktigste for et slikt søk er standardisering. Skal en kunne søke etter en person, må en vite i hvilke felt en finner disse navnene. Vi har innført standardiserte feltnavn som en hjelp, men det viktigste er nok KYRRE. ”Standard for KYRkjebokREgistrering” ble lansert for noen år siden og skal sørge for at data fra kirkebøkene blir registrert unisont. Standarden gjør det også mulig å presentere dataene på en enhetlig måte. Presentasjonsformen vi har valgt gjør at vi får samlet personnavnene i et fornavn- og etternavnsfelt. Denne standardiseringen og samling av navn, må gjennomføres i samtlige databaser som skal være med i et globalt søk, heldigvis er både folketellingene og emigrantlistene allerede i en slik form!

Med lanseringen av tingslysingsmaterialet, og med matrikkeldatabaser og eiendomsinformasjon i folketellingene, vil det også være aktuelt å la globalt søk gjelde for hus/gård/matrikkelnummer. Det vil gjøre det enkelt å få en rask oversikt over eiendomsopplysninger i de ulike kildene i Digitalarkivet.

Og hvorfor bare begrense søket til informasjon i dataene? En global søkeboks på framsiden burde også gjøre det mulig å lete fram digitaliserte kilder. Det globale søket kan bruke metainformasjonen til det digitaliserte materialet, dvs. informasjon om kildekategori, fylke, kommunetilhørighet, oppbevaringssted, arkivskaper, registrator/eier, originalformat, digitalt format, osv. Slik ville en raskt få en liste over kilder som befinner seg hos et bestemt statsarkiv eller er fra en spesifikk arkivskapers arkiv. Realiseringen av en slik løsning er til dels mulig i dag, men det er en hel del metainformasjon som må på plass først, og det forutsetter at alle digitaliserte kilder er integrert på nettstedet.

Den globale søkeboksen kan brukes til så mangt. På samme måte som at en kan søke fram personer/eiendommer i samtlige registrerte data, burde det også være mulig å søke fram dette i et begrenset utvalg av disse dataene og i den forbindelse burde en kunne tilby flere søkealternativer basert på hva slags utvalg en bruker har gjort. Et globalt søk i samtlige folketellinger vil gi noen andre alternativer enn et globalt søk i samtlige kirkebøker eller emigrantprotokoller. Dette vil forhåpentligvis gjøre det lettere å få en rask oversikt over tilgjengelige opplysninger for en person/eiendom.

Den globale søkeboksen kan bli en ny vei inn til både informasjonen i kildene og til kildene selv. Det vil være en forenkling for brukerne, men byr på en hel del arbeid, så gjennomføringen av et slikt prosjekt vil måtte skje etappevis.

Brukersider

Vi i Digitalarkivet har lenge vært opptatt av å tilby ekstratjenester til brukerne. Brukarforumet er et av de beste tiltakene våre. Her kan alle diskutere seg imellom hva det skulle være så lenge det holder seg noenlunde innenfor historie, slekt og lignende. For å delta i debattene må en være pålogget, men da får en også tilgang til Korga mi, en side som holder oversikt over alle tema en har opprettet og deltar i, eller ønsker å følge med på. En administrerer denne korgen selv. Dette konseptet kan en med fordel bruke på flere ting i Digitalarkivet.

Hva med å la brukerne få sin egen oppstartside på Digitalarkivet? Ved å logge seg på kunne en få administrere sin egen framside, legge til og ta bort elementer, lage lister over databaser en ofte bruker, debatter en vil følge med på, osv. Samtidig kunne en utvide brukernes mulighet for interaksjon med hverandre gjennom grupper eller ”samfunn” opprettet i Digitalarkivet. Brukere med felles interesser, skulle kunne komme i kontakt med hverandre ikke bare gjennom debattforaene, men via deres egenopprettede side i Digitalarkivet. Her kunne en utveksle opplysninger, koordinere et felles registreringsarbeid, osv. Mulighetene er mange og brukerne hadde nok raskt funnet seg til rette.

Realiserbart?

Det mangler ikke på planer og tiltakslyst! De neste årene vil vise hvilken retning Digitalarkivet tar. Det vi kan love er at det vil komme en jevn strøm av digitalisert kildemateriale til nettstedet, og nye brukere vil finne veien inn som igjen vil gi nye behov og sende nye impulser til oss slik at vi kan skape forbedringer. Vi vil hele tiden arbeider videre for å gi brukerne en god formidling av kildematerialet.

Dette tiårsjubileet deler vi med alle våre støttespillere: Uten brukerne og alle bidragsyterne hadde det ikke vært noe Digitalarkivet. Så gratulerer med dagen alle sammen!

|23.01.2008]

Digitalarkivet fyller 10 år i disse dager. Ingen tyngende alder, akkurat, men nok til at jubilanten har rukket å markere seg som det store nettstedet for digitalisert arkivmateriale i Norge. Digitalarkivet bringer arkivmaterialet bokstavelig talt inn på arbeidspulten til forskere, lærere, journalister og advokater – og hva mer er, direkte inn i folks stuer. Når arkivene er tilgjengelige på enhver pc med nett-tilgang, er de også tilgjengelige for et langt større publikum og for langt hyppigere bruk enn tidligere. Digitalarkivets bruksstatistikk forteller med all ønskelig tydelighet at dette er en realitet.

Digitalarkivet har vært en suksess fra første dag. Allerede fra starten av kunne man presentere et bredt tilbud av befolkningsmateriale som var lett tilgjengelig. Det var mange som hadde bidratt til at dette var mulig, og det var en prosess som hadde gått over lang tid. Men der og da var det særlig tre personer som la grunnlaget for suksessen: Jan Oldervoll, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, som kunne tilby spesialtilpasset og effektiv programvare for søking i denne typen data; Yngve Nedrebø, statsarkivar i Bergen, som hadde lang erfaring med tilrettelegging av slikt materiale, og som gikk inn som en effektiv og entusiastisk redaktør for nettstedet; og daværende riksarkivar John Herstad, som våget satsingen på Arkivverkets vegne og fikk Kulturdepartementet med på å overføre Teleslekt-prosjektet med sine personellressurser til Arkivverket.

Men et nettsted for digitalisert arkivmateriale er lite verdt uten at det finnes arkivmateriale som er digitalisert. Og for Digitalarkivets vedkommende dreide dette seg fra starten av i all hovedsak om transkribert materiale, dvs. materiale som er skrevet av, ord for ord, fra de historiske kildene i arkivet. Dette er en møysommelig og arbeidskrevende prosess som krever både tålmodighet og nøyaktighet. Her kunne Digitalarkivet i startfasen høste fruktene av nærmere 30 års arbeid, bl.a. ved Universitetet i Bergen, Registreringssentral for historiske data i Tromsø (RHD), Statsarkivet i Bergen og flere andre instanser. Men den største bidragsyteren var likevel Teleslekt-prosjektet, som fra tidlig på 90-tallet hadde transkribert betydelige mengder folketellingsmateriale. Registreringsenhetene i Voss og Stavanger ble overtatt av Arkivverket i 1998, og har i de ti årene som har gått, fortsatt å forsyne Digitalarkivet med data fra folketellingene i stort omfang. Samarbeidet med RHD, DIS Norge og andre instanser har også bidratt til å utvide datamengden på nettstedet.

Og så er det brukerne da! Ikke bare er de inne på nettstedet både dag og natt og viser at det ikke bare er noen, men mange, som er interessert i tilbudet. De bidrar også aktivt med spørsmål og kommentarer, veiledning og råd til hverandre og de leverer iblant også supplerende materiale. Digitalarkivets fora for kommunikasjon med og mellom brukere har vist seg å være et nyttig tilbud, ikke bare for brukerne, men også for Digitalarkivet og Arkivverket. Digitalarkivets arkivforum representerer en ny og annerledes kommunikasjonsform mellom Arkivverket og brukerne.

I 2005 kom det flere nye dimensjoner inn i Digitalarkivets virksomhet. Da skanningen av kirkebøkene for hele landet startet opp, var dette den første virkelige masseproduksjon av digitaliserte kopier av originale arkivdokumenter her til lands. Og prosjektet var et felles prosjekt hvor hele Arkivverket deltok – skanning, programutvikling og datalagring i Riksarkivet, indeksering i samtlige statsarkiver, og tilgjengeliggjøring på Digitalarkivet. Også her kunne man dra nytte av et arbeid som har pågått i mange år. Kirkebøkene i Norge har vært mikrofilmet helt fra 1950-årene, og digitaliseringen kunne baseres på disse mikrofilmene, noe som går vesentlig raskere enn å skanne direkte fra papir. Prosjektet er vel det største fellesprosjektet Arkivverket har gjennomført – og det ga mersmak. Kirkebøkene ble ferdig digitalisert i 2007, folketellingen av 1910 blir ferdig transkribert i år (men tillates ikke lagt ut før i 2010) og i 2009 skal vi ha skannet alle panteregistre og pantebøker. Hvor går så veien videre?

Det som er klart er at den går videre. Satsingen på digital tilgjengeliggjøring skal i henhold til Arkivverkets planer trappes opp. Og Kulturdepartementet har etablert en kontaktgruppe med nasjonale instanser, hvor Riksarkivaren deltar fra arkivsiden, for å drøfte en nasjonal satsing på digitalisering av kulturarven. Vi har derfor all grunn til å regne med at Kulturdepartementet vil støtte opp under vår satsing på å legge ut arkivmateriale i stort omfang på Digitalarkivet i årene framover. Samarbeidet med andre instanser om digitalisering vil også bli ført videre. Og spørsmålet om å gjøre Digitalarkivet til et felles nettsted for hele arkiv-Norge vil bli tatt opp til mer grundig vurdering i samråd med arkivinstanser utenfor Arkivverket.

Det står fast at virksomheten fortsatt skal gå langs to hovedlinjer – transkribering av kildemateriale (primært befolkningsmateriale) og skanning av dokumenter (aktuelt for alle typer arkivmateriale). Hva slags materiale vi skal prioritere når dagens prosjekter er fullført, er imidlertid ikke avklart. Her vil det være behov for å ta noen forholdsvis raske beslutninger, spesielt når det gjelder transkribering.

Dessuten må vi etablere en fastere organisasjon rundt digitaliseringsarbeidet i Arkivverket – dette blir stadig viktigere etter hvert som virksomheten øker både i omfang og bredde. Og vi har startet opp arbeidet med omlegging både av programvaren på Digitalarkivet og Arkivverkets (og herunder Digitalarkivets) web-sider. Arkivene skal ut til folket! Og Digitalarkivet er ett av våre viktigste virkemidler for å få dette til. Derfor vil virksomheten i og omkring Digitalarkivet stå helt sentralt i Riksarkivarens strategiske planlegging. Og derfor vil det også i fortsettelsen være både krevende og spennende å jobbe på dette feltet.

Riksarkivaren gratulerer Digitalarkivet med jubileet og ønsker lykke til med det videre arbeid!

[23.01.2008]