Av Kjell-Olav Masdalen, førstearkivar og styrer av Aust-Agderarkivet
 

Statens forutsetninger

Sommeren 1733 besøkte kong Christian den sjette Norge for første og siste gang. Men det ble et langvarig besøk, hele fire måneder. Kongen og hans store følge dro fra Christiania og opp Østlandet og Gudbrandsdalen over Dovre til Trondheim. Derfra gikk reisen sjøveien ned langs Vestlandskysten og rundt sydspissen av Norge til Larvik, før Kongen igjen vendte tilbake til Danmark.

De personlige inntrykk den pietistiske kongen mottok på reisen må ha fått betydning for de mange viktige reformene som ble gjennomført i Danmark-Norge i de følgende år. I 1739 kom forordningen om skolene på landet i Norge og i 1741 den første stiftsanordningen om fattigvesenet i Akershus stift, etterfulgt av tilsvarende anordninger i Bergen stift i 1755, i Christiansand stift i 1786 og i Trondhjem stift i 1789/90.

Organiseringen av skole- og fattigvesenet i Norge var ikke først og fremst et tiltak for å fremme kunnskap i befolkningen, eller et ønske om å ta ansvar for de fattigste i samfunnet. I en periode med sosial uro og nye religiøse strømninger var det viktig for enevoldskongen å sikre statens maktgrunnlag ved å styrke statskirken som et av dobbeltmonarkiets viktigste maktfundamenter. Sabbatsforordningen av 1735, konfirmasjonsforordningen av 1736 og konventikkelplakaten av 1741 tok alle sikte på å opprettholde statens konfesjonelle enhet og å kontrollere befolkningen gjennom en grunnfestet kristen morallære. Pietismen ble brukt som et styringsredskap.

Skoleforordningen kom som en konsekvens av konfirmasjonsforordningens bestemmelse om at intet barn kunne antas til konfirmasjon før det hadde vært holdt i skole og fått den nødvendige undervisning i kristendomskunnskap. Begrunnelsen for organiseringen av allmueskolen på landet gis i innledningen til skoleforordningen: "Som Forfarenheden viser, hvilken usigelige Skade Kirken og Landet derved tilvorder, at Ungdommen helst af den gemeene Allmue, hidtil ey over alt har havt Leylighed til, saaledes som skee burde, at oplæres i sin Christendoms Grund, samt i Læsen, Skriven og Reignen" osv., så har Kongen bestemt at det skal opprettes allmueskoler på landet, slik at "end og de fattigste Børn over alt paa Landet kunde tilstrækkeligen undervises om Troens Grund samt Salighedens Vey, Orden og Middeler, efter Guds Ord og den Evangeliske Kirkes sande i Børne-Lærdommen korteligen forfattede Lære". Skolegang og lesekunnskap ble en forutsetning for å få tilgang til den "salighets kunnskap" som fantes i Bibel, katekisme og huspostill.

Heller ikke fattigvesenet ble i første omgang organisert for å ta seg av fattige mennesker som på grunn av alder, sykdom eller uforskyldt ulykke ikke var i stand til å forsørge seg selv. Det var de "uverdige" fattige, friske og arbeidsføre personer som hadde brutt opp fra et fast arbeidsforhold og som flakket rundt som løsarbeidere og ernærte seg som tiggere når det knep, som var fattigforordningens målgruppe. Blant disse løsgjengere fantes kriminelle, drankere, desertører, løsaktige kvinner og folk som av latskap ikke maktet å brødfø seg med eget arbeid. Dette skapte frykt og moralsk forargelse, og krav om "betleriets avskaffelse". Løsgjengerne ble sett på som en trusel mot den offentlige ro og orden, og dermed som en trusel mot staten.

Skole- og fattigvesenet ble med andre ord organisert som et ledd i tryggingen av enevoldsmakten. Den generelle samfunnsutviklingen førte imidlertid til at kunnskaps- og omsorgselementet med tiden ble den viktigste begrunnelsen for den videre utbyggingen av skolen og fattigomsorgen. Men prestens viktige rolle innenfor disse samfunnssektorer gjennom nesten 200 år må ses på bakgrunn av statskirken som kontrollerende redskap for enevoldsstaten, og der presten fungerte som Kongens mann i lokalsamfunnet.

Prestens rolle i kommisjonene

Ansvaret for gjennomføringen av reformene innen undervisning og fattigomsorg ble lagt til statens geistlige embetsmenn og med bistand av verdslige embetsmenn og almuen når dette var påkrevd. Presten fikk ansvaret for organiseringen av skolegangen i prestegjeldet og skulle føre tilsyn med skolen, skoleholderne og skolens elever.

Utbyggingen av skolevesenet skulle imidlertid ikke finansieres ved en egen skoleskatt, men ved såkalte uvisse inntekter, dvs. bøter, frivillige gaver, kollekter og lyseholdspenger. Dessuten ble det lagt en skatt på kirkene og en avgift på håndverkere, husmenn, innerster og ugifte.

Disse uvisse inntektene ga ikke tilstrekkelig grunnlag til å bygge ut skolen slik forordningen forutsatte. Det ble derfor nødvendig å utligne en skatt på prestegjeldets innbyggere. En vellykket utbygging av skolevesenet og en aksept for at skolevesenet skulle finansieres ved hjelp av en alminnelig skoleskatt, krevde aktiv medvirkning fra prestegjeldets skattepliktige innbyggere. Skoleplakaten av 1741 opprettet derfor en egen skolekommisjon bestående av "4re af de kyndigste og beste Mænd", bygdelensmannen og sognepresten (og hans kapellaner), der sognepresten ble den selvskrevne formann i kommisjonen.

Prestens ledende rolle i skolekommisjonen ga ham det organisatoriske og finansielle ansvaret for utbyggingen av skolevesenet. Tilsynsansvaret for skole, lærere og elever ga presten ytterligere autoritet når det gjaldt skolevesenets utforming og innhold. Sterkest virket likevel presten gjennom det faktum at skolen var en ren kristendomsskole, som hadde til hovedhensikt å forberede elevene til konfirmasjon og alterets sakrament.

Til tross for at fattigomsorgen ut fra kristendommens nestekjærlighetsprinsipp lå til kirkens omsorgsansvar, ble ikke prestens rolle i fattigvesenet så sentral som i skolevesenet. Det skyldes at organiseringen av fattigvesenet hadde som hovedformål å få betlere og løsgjengere vekk fra gater og landeveier. De verdslige embetsmenns rolle i organiseringen av fattigvesenet ble derfor vel så sentral som prestens i første omgang.

Hensikten med den første fattigforordningen fremkommer klart nok i forordningens originale tittel: "Anordning om Tugthuset i Christiania og de Fattiges Forpflegning i Aggershuus-Stift". I begrunnelsen for innføringen av fattigforordningen heter det: "Undersaatterne i Aggershuus-Stift, baade udi Kjøbstæderne og paa Landet, have en særdeles Tynge og Besværing af den store Mængde af modtvillige, vanartige, stærke og fremmede Betlere, saavelsom af ulydige og gjenstridige Tjenestefolk, Løsgjængere og dem, som sidde paa deres egen Haand, og ikke ville tjene for aarlig Kost og Løn, men efter deres Magelighed alene vil lade sig leie dageviis, til Bondestandens og Landets Svækkelse".

For å få utryddet denne "overhaandtagende fordærvelige Uskik og Uorden" skulle betleriet avskaffes innen påske 1742. Fra alle stiftets prekestoler skulle prestene lese opp forordningen til opplysning og advarsel. Betlere og løsgjengere skulle dra til sine hjemsteder, der de skulle underholdes ved legd eller i fattigstuer. De arbeidsføre skulle selv tjene til livets opphold. Dersom de ikke skaffet seg tjeneste eller utkomme, og fortsatte å streife omkring, skulle de pågripes og føres til tukthuset i Christiania for å bli satt i arbeid der.

Presten fikk for så vidt en sentral rolle i tilsynet med de såkalte inkvisisjoner, eller den klappjakt som jevnlig skulle holdes på "urette" fattige. Likeens fikk han medansvar i organiseringen av og tilsynet med legdssystemet. Inkvisisjonen og innsettelsen av de "uverdige" fattige i tukthus krevde imidlertid bruk av verdslige maktmidler. Disse oppgavene ble tillagt fogd og lensmannen. I tillegg ble det opprettet et overvåkningsapparat av stodderfogder i byene og bygdevektere på landet, som skulle holde by og bygd fri for tiggere og løsgjengere.

Også fattigvesenet skulle i utgangspunktet finansieres av "milde" eller frivillige gaver, og av inntekter fra legater og jordegods. Men heller ikke her var slike uvisse inntekter tilstrekkelig til å finansiere formålet. En fast utligning av fattigskatt ble nødvendig. Det ble opprettet "en Slags Commission" som skulle ta seg av utligningen av fattigskatten og en rekke andre oppgaver som forordningen la til de lokale embets- og bestillingsmenn. Medlemmene i fattigkommisjonen skulle være sognepresten, lensmannen, prestens medhjelpere og visse "adjungerede Mænd". Presten ble selvskrevet formann, slik som i skolekommisjonen.

Skoleforordningen av 1739 og fattigforordningen av 1741 innholdt viktige elementer av kunnskapsformidling og sosial omsorg som etter hvert fikk større betydning, og som med tiden helt fortrengte statens opprinnelige begrunnelser for organiseringen av skole- og fattigvesenet. Kunnskapselementet i skoleforordningen viste seg i formuleringen "saa og i at læse, skrive og regne, som saadanne Videnskaber, der ere alle og enhver, af hvad Stand og Vilkor de end maatte være, nyttige og fornødne". I fattigforordningen skulle de gamle, syke og skrøpelige, som ikke kunne brødfø seg selv, underholdes i fattigstuer i byene og ved hjelp av legdssystemet på landet.

Disse humanistiske elementene i skole- og fattigforordningene ble styrket i løpet av annen halvdel av 1700-tallet, etter hvert som opplysningstidens idéer og tankegods vant innpass i samfunnet. Det er slående å se hvordan stiftsforordningene om organiseringen av fattigvesenet skifter fra å legge hovedvekten på "betleriets avskaffelse" til en erkjennelse av at samfunnet hadde plikter overfor de fattige. Den skarpe tonen mot tiggere og omstreifere i den første stiftsforordningen fra 1741 gjenfinnes i fattigforordningen for Bergen stift av 1755. Men i forordningen av 1786 for Christiansand stift er tonen blitt en annen. Her er det de "rette" fattige og deres behov som settes i fokus: Betleriet må avskaffes "saaledes at de rette Almisselemmer kan nyde deres Underholdning uden Omløben og Tryglen".

Tilsvarende fokuserer reskriptene for Trondhjem stift på "de Fattiges Forsørgelse ved Almissers Uddeling", "Forladte Børns Opfostring" og "Fattiges Forsørgelse på Landet i Trondhjems Amt". Et særtrekk ved forordningene for Tronhjems stift var at ansvaret for organiseringen av fattigvesenet ble slått sammen med skolevesenet i de såkalte bygdekommisjonene, der presten var medlem og selvskrevet formann.

Presten spilte en viktig og sentral rolle i den verdsliggjøringen av skolevesenet og humaniseringen av fattigvesenet som fant sted mot slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet. Disse "opplysningsprestene", eller "potetprestene", som de også er blitt kalt, arbeidet for å bedre forholdene i allmueskolen og la større vekt på at skolen skulle gi nyttig og praktisk anvendbar kunnskap. Den form skole- og fattigvesenet fikk ved organiseringen på 1700-tallet, kom likevel i hovedsak til å bli stående fram til de endringer som kom med formannskapslovene av 1837 og særlovene om skole- og fattigvesenet omkring midten av århundret.

Prestens sentrale rolle i utbyggingen og utformingen av skolevesenet ble styrket ved landsskoleloven av 1827. Han beholdt det direkte ansvar og tilsyn. Dessuten skulle han føre korrespondansen og det årlige regnskapet, motta skolekassens inntekter og bestride dens utgifter. Det viktigste nye i 1827-loven var kanskje bestemmelsen om at sognepresten skulle sende forslag til skoleplan til biskopen. Skoleplanene av 1834 for de enkelte stift, med instruks for lærerne, muliggjorde en mer ensartet utforming av skolevesenet.

I 1837 opprettet formannskapsloven for landet de såkalte kombinerte formannskap, som besto av det ordinære formannskapet utvidet med medlemmene av skole- og/eller fattigkommisjonen. Dette betydde ikke at fattig- og skolekommisjonens forretninger ble overtatt av formannskapet, snarere tvert om at kommisjonene ble styrket ved at formennene nå også skulle være medlemmer. I skole- og fattigformannskapene, som de kombinerte formannskapene også ble kalt, ble sognepresten lovbestemt ordfører. De kombinerte formannskapene ble imidlertid avskaffet ved fattigloven av 1845 og skoleloven av 1860.

I bykommisjonene derimot ble prestens rolle aldri så sentral som på landsbygda. Dette skyldtes at andre sentrale myndighetspersoner, som magistraten, også satt i kommisjonene og balanserte prestens maktinnflytelse, samt at byskolene i mindre grad bar preg av å være rene kristendomsskoler. I byene fikk man heller ikke de kombinerte formannskapene. Men byskoleloven av 1848 var den første skoleloven som direkte bestemte at sognepresten skulle være ordfører i skolekommisjonen.

Fattigloven av 1845 og skoleloven av 1860 stadfestet sogneprestens sentrale stilling innen skole- og fattigvesenet ved å lovfeste at han skulle være ordfører for skole- og fattigkommisjonene, selv om de kombinerte formannskap nå ble avskaffet. Likevel var prestens dominerende rolle i skole- og fattigsaker i ferd med å bli svekket. Det lokale selvstyret fant sin form og overtok etter hvert funksjoner som tidligere var lagt til kommisjonene. Blant annet ble det fra 1860-årene opprettet egne likningskommisjoner for utlikning av skole- og fattigskatt. Samtidig ble skolens faglige utforming styrket gjennom oppnevning av skoledirektører.

Allerede fattiglovene av 1863 bestemte at formannen nå skulle velges blant medlemmene. Presten var fortsatt medlem av kommisjonen, men innehadde ikke lenger noen særstilling i forhold til de øvrige kommisjonsmedlemmene. Det samme skjedde for skolestyrets del ved skolelovene av 1889. Prestens formelle rolle ble redusert til å føre tilsyn med undervisningen i kristendomskunnskap. Denne uviklingen sto i nær sammenheng med at skoledirektørene nå alene fikk ansvaret for overtilsynet med skolene.

Formelt sett hadde presten ved slutten av 1800-tallet utspilt sin rolle i to av de viktigste kommunale virksomhetene, nemlig skole- og fattigstellet. Reelt sett kunne situasjonen mange steder fortsatt være ved det gamle. Prestens posisjon var fortsatt sterk i lokalsamfunnet, og ofte ble han fortsatt valgt som formann i skole- og fattigstyrene. Sognepresten fortsatte som medlem av skolestyret helt fram til 1959, og av forsorgsstyret fram til 1964.

Kommisjonsarkivene

Sogneprestens sentrale stilling i skole- og fattigkommisjonen, og som den mest skriveføre person i lokalsamfunnet, innebar at han som regel også førte kommisjonens protokoller og korrespondanse. I realiteten var han både formann, sekretær og regnskapsfører for kommisjonene.

Ofte finner man kommisjonsarkivene sterkt innevevd i presteembetets arkiv. Det ble alltid ført egne forhandlings- og regnskapsprotokoller for kommisjonene, mens korrespondansen med journaler og kopibøker ofte er ført sammen med presteembetets korrespondanse. Denne sammenblandingen av korrespondansen er et uttrykk for at presten oppfattet kommisjonsoppgavene som deler av hans embetsfunksjoner. Da prestens selvskrevne og lovhjemlede rolle som formann i kommisjonene opphørte ved fattiglovene av 1863 og skolelovene av 1889, måtte det også bestemmes at det skulle føres egne kopibøker og journaler for kommisjonene.

Allerede skoleforordningen av 1739 ga retningslinjer for utligning til skolekassen og for føring av kassens regnskap. Regnskapsansvaret ble i 1741 lagt til skolekommisjonen. Senere reskripter og planer ga påbud om oppsett av budsjett, utligning av skoleskatt og føring av skolekasseregnskap. Disse oppgavene ble lagt til skoleforstander, sogneprest eller "gode og forstandige menn". Plakaten av 1741 hadde ingen bestemmelse om føring av forhandlingsprotokoll for skolekommisjonen, men slike bestemmelser ble til en viss grad gitt i senere reskripter.

Stiftsanordningen av 1741 for Akershus bestemte at magistraten i kjøpstedene og sognepresten på landet skulle holde en autorisert bok, der beslutninger, tiltak og fattigkassens regnskap skulle føres inn. Denne protokollen, som var en kombinert forhandlings- og regnskapsprotokoll, gikk ofte under betegnelsen "fattigprotokoll". Slike kombinerte forhandlings- og regnskapsprotokoller var det vanlig å føre helt fram til de landsomfattende fattiglovene kom i 1845.

Fattigprotokollene inneholder legdslister (manntallslister) over de fattige og gir opplysninger om hvordan de skulle forsørges. De gir opplysninger om fattigkassens inntekter og utgifter og etter hvert ble det ført vanlige referater fra kommisjonens forhandlinger.

Bare i liten grad er det bevart arkivmateriale etter skolekommisjonene fra 1700-tallet, men fra begynnelsen av 1800-tallet blir skolekommisjonsmaterialet mer rikholdig. Arkivmateriale etter fattigkommisjonene er bedre bevart og i enkelte tilfeller finnes fattigprotokollen bevart helt tilbake til 1740-årene. 1700-talls materialet finnes helst i prestearkivene.

Skoleloven av 1827 er den første skoleloven som ga klare påbud om føring av protokoll og korrespondanse. Loven understreket at kommisjonens forhandlinger og regnskap skulle føres i atskilte protokoller. Sognepresten skulle føre korrespondasen og forfatte det årlige regnskapet. Han var dessuten ansvarlig for skolekassens løpende inn- og utbetalinger.

Ved opprettelsen av formannskaper på landet i 1837 ble regnskapsførselen overtatt av egne kommunalt oppnevnte regnskapsførere og kasserere. I kjøpstedene var skolekassens regnskaper lenge blitt ført av kemneren. Disse bestemmelsene ble stadfestet av byskoleloven av 1848 og landsskoleloven av 1860. Det vanlige var at såvel skolekommisjonens som fattigkommisjonens regnskapsplikt nå ble overført fra kommisjonene til en egen kommunal skole- og fattigkasse.

Fattiglovene av 1845 ga klare retningslinjer for føring av protokollserier. Enhver fattigkommisjon skulle føre forhandlingsprotokoll, journal og kopibok. Dessuten, skulle den, om kommisjonen fant det nødvendig, føre manntallslister over fattiglemmene. Fattiglovene av 1863 ga påbud om føring av manntall over de fattige. Kommisjonen pliktet å sette opp budsjett og på landet også likninglister som fattigskatten ble utliknet etter. Alle som flyttet inn i fattigdistriktet skulle dessuten levere attest fra presten i utflyttingsdistriktet.

Fattigprotokollen ble nå en ren forhandlingsprotokoll. De øvrige innføringene ble skilt ut og kom til å danne egne serier. Det ble ført separat regnskapsprotokoll med egne vedleggsserier. Bare unntaksvis ble det ført egne serier med journaler og kopibøker før fattiglovene av 1845 påbød det. Korrespondansen ble da ført i prestens journal og kopibok sammen med saker som angikk kirke, skole o.l. Opprettelsen av egne journal- og kopibokserier for fattigvesenet fra 1846 av førte samtidig til at korrespondansesakene vedrørende fattigvesenet lettere kunne holdes atskilt fra prestens øvrige brevveksling. Tilsvarende bestemmelser for skolestyrets korrespondanse kom først med skolelovene av 1889. Også her var det slik at egne journaler og kopibøker for skolesakene forekom før 1890, men fra da av ble slike bøker påbudt. Prestens oppgave som sekretær og regnskapsfører for skole- og fattigkommisjonene ble i løpet av annen halvdel av 1800-tallet gradvis overført til andre kommunale organer, eller til egne stillinger knyttet til kommisjonene.

Utskillingen av korrespondansesakene fra presteembetets korrespondanse var en markering av frigjøringen av skole- og fattigsakene fra prestens embetsfunksjoner, og en markering av disse oppgavene som kommunale. At frigjøringen kom såpass tidlig som i 1845 for fattigsakene, mens det først skjedde i 1889 for skolesakene, er også en understrekning av at prestens rolle i fattigstellet aldri ble så betydningsfull som i skolesakene.
 
 

Litteratur

Liv Mykland og Kjell-Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunearkivene. Oslo 1987.

Alf Kiil: Arkivkunnskap. Statsarkiva. Oslo 1969.

Ståle Dyrvik: Avgjerdsprosessen og aktørane bak det offentlege fattigstellet i Norge 1720-1760. I Oppdaginga av fattigdomen. Sosial lovgiving i Norden på 1700-talet. Oslo 1982.

Ståle Dyrvik: Norges Historie bd. 8. Den lange fredstiden 1720-1784. Oslo 1978.

Hans-Jørgen Dokka: En skole gjennom 250 år. Den norske allmueskole - folkeskole - grunnskole 1739-1989. Oslo 1988.