"Debora-expeditionen kom i stand på følgende måte:

Der var noen menn fra Bergen, som tidligere hadde vært paa Madagaskar og der hat ansettelse hos et firma, som gjorde forsøk på å drive handel med de innfødte, idet de solgte sine varer til dem og tilbyttede sig deres. Efter noen års forløp opløstes dette firma, men noen av deltagerne blev tilbake på Madagaskar og begyndte forretning på egen hånd, andre reiste tilbake til Norge. Disse siste, i forening med noen av dem, som var igjen derute, tenkte på å ta i besittelse de ubebodde øer, som ligger utenfor Madagaskar, reiste dit og bosatte sig der. Det var nemlig blit sagt, at der skulde finnes mineraler, så som gull- og sølverts samt en mengde tømmerskoge av ceder og mahogni, og dertil en mængde kostbar mose og andre verdifulle saker. De av deltagerne, som hadde formue, solgte alt, hvad de eide og lagde alt, hvad de hadde i fartøi og øvrige utgifter til expedisjonen; med James hadde ingen formue. På grunn herav skulde han være med som stuert uten noen hyre, den skulde han få efter fortjeneste.

Strax James kom om bord, tok han mot provianten, og da han var færdig hermed, måtte riggen eftersees. Der kom imidlertid en stans i foretagendet; ti et par av deltagerne, der hadde tegnet sig for et innskud av ca. 2000 kroner, trakk sig tilbake og vilde ikke være med; expedisjonen kom altså i kassamangel. Deltagerne var folk i de forskjelligste stillinger. Ingeniører, murere, tømmermenn, skomakere, garvere, sjøfolk osv. På grunn av pengemangel ble Debora liggende på Bergens havn i flere uker, før avreise kunne skje. Den 19. juli 1879 var man dog endelig kommet så vidt, at deltagerne – 47 mennesker i alt – kunde gå om bord i den lille galeas for å slæpe den utover, noen skudd til avskjed ble avfyrt om bord, der besvartes fra Bergenhus festning, og derpå dampede slæperen av sted med det lille nøtteskall, som vilde ta ut på en lang, farefull og eventyrlig reise. Snart var byen av sikte og damperen forlot Debora ved Stangen, en mil fra byen. Enhver av de ombordværende overtok nu sine gjøremål, en del ble på dekket, og de øvrige spredte sig nedenunder i skipet her og der. For dem som intet arbeide hadde på dekket, var der over kahytten bygget en stor hytte akterut, som rummet 16 personer; resten hadde sin plass forut, hvor der var innredet køier med forhæng for å skille mellem de gifte og enlige personer. Der befandt sig om bord 10 familier, og blant de enlige personer befandt sig en jordmor. James følte sig vemodig stemt, da han første morgen efter avreisen sovnede i sin køie ute i Korsfjorden efterat lodsen gikk fra borde. Kursen sattes nu for den engelske kanal, men da vinden henimot aftenen ble dem imot, bestemte de sig til å holde av og gå nordenom Shetlandsøiene i håp om at vinden skulde bli føielig, som den og blev; ti efter noen vakters forløp (en vakt = 4 timer) passerte de øiene med en fart av 10 mil i vakten.

Nu fik James se, at den lille galeas var et præktig fartøi på sjøen, der klarte sin dont bedre enn mange langt finere fartøier, der var både penere og større å se til.

Om bord var der mange sjøsyke både blant kvinnene og de menn som ikke var sjøvante. For noens vedkommende varte sjøsyken i længere tid, de angrepne lå der som levende lik, likegyldig for alt. Og det var en ynk å se på dem.

Hver dag blev der holdt andakt om bord av dem, som ikke var syke, og det var klart å se at Herren hørte de bønner, som blev opsendt både av reisefølget og de slektninger og venner, som de hadde forlatt i Bergen. Men undtagelse av noen dagers storm mellem Kap det gode håps forberg og Natal hadde vi det deiligste vær av verden; men i de stormdager, vi hadde, la Debora sin sjødyktighet for dagen til stor ære for bygmesteren.

Da Debora hadde vært vel 8 dager i sjøen, blev alle som følte sig så friske, samlet i hytten akterut for å ordne det videre fornødne til reisen og for å samtale om ledelsen av andakterne, samt om frakten osv.

Blant selskapet rådet der forskjellige anskuelser i lærebegreper og bekjennelser. Der var lutheranere, frikirkelige, baptister og dem som hyldet metodismen; disse var slike som hadde sluttet sig til pastor Pettersen, som var kommet til Bergen en tid før avreisen. Ingen av dem var imidlertid trådt ut av statskirken. Allikevel gik det godt med andakten, da man blev enig om å holde alle stridspunkter borte. Verre gik det med ordningen av expedisjonen og beregningen av frakten, da ikke alle hadde part i skipet. James hadde intet dermed å gjøre, eftersom han var hyret på de betingelser, som allerede er nævnt.

James gjorde dem uttrykkelig oppmerksom på dette, men der var noen som ikke vilde høre på det øre. De kom med påstand om at James skulde stå i samme forhold til expedisjonen som de øvrige for derved å sikre sig, at James ikke skulde forlate dem, når de kom over.

Det blev da ordnet så at Debora skulde ha en viss sum i frakt for overreisen, og det samlede beløp skulde dannes ved like ytelse av hver person og derpå fordeles blant dem, som hadde aktier eller part i Debora.

Dette var noe James ikke kunde gå med på, da han var hyret med som sjømann med en Shilling pr. måned i lønn. Ved den påtenkte ordning vilde James komme til å betale for sin del 400 kroner uten minste godtgjørelse for alt sit besværlige arbeide. Det var dessuten en vanskelig opgave å tilfredsstille endog de rimeligste fordringer, der hvor alle mente å ha rett til å kommandere.

Der var flere av de ombordværende, som var på James side, og således ble der intet gjort med den sak angående James, heller kunde han ikke love noe bestemt, før de kom til sit bestemmelsessted, og han der hadde fåt sette sig inn i forholdene – og dermed blev det.

Hele mannskapet blev nu delt i 3 vakter, eftersom de var så mange. Alle gjorde vakt unntagen et par stykker, som utførte meget lite av det daglige arbeide; alt gik godt, og vi hadde et skjønt vær; enhver lærte å styre, men, som det heter i sjømannsspråket; der gjordes mange spanske esser, førenn de lærte å holde roret i vannet.

Således gik dager, uker ja måneder av tiden; mangt et skip blev under farten signalisert: gjensidig tale med hinanden under forbiseilingen ved hjelp av flagg; mangen seiler blev lagt akterut av Debora – dette jægtebygde skrog – til stor forundring for dem, som kom efter. Flere ganger hadde James og andre liggende færdig brever, som de mente å skulle avlevere, når de traff noen; men altid kom noe i veien, skjønt der 2 ganger hadde været rikelig anledning. Dette smertede James meget. Det var en glad dag for denne, da kapteinen kom inn i kabysen og spurte, om han vilde komme ut på dekket for å sy færdig de lærseil, som var skåret i Bergen. Nu kunde de brukes, det gjaldt bare å få dem istand, og ingen andre enn James forsto sig på dette arbeide. De var nu kommet inn i passaten, og således vilde de forønskede gjøre stor nytte. James fulgte med glede opfordringen, men med den bemerkning, at en annen nu måtte overta hans nuværende plass, førenn det kunde skje. "Jeg er træt av min stilling som stuert: ti en vil ha det surt, en annen søtt, en tredje salt, en fjerde ferskt osv. og det er umulig å gjøre alle til lags". "Du har rett i det", sa kapteinen; "imidlertid skal Johnsen og en til, som har vært spisemester i Bergen, bytte med dig og du får bistå ham med råd og dåd." – James syntes det var en herlig ting å bli fri, for hans arbeide var særdeles trættende, og det gjorde ikke saken bedre, at mange vilde føre kommando, og der var lite å gjøre med -selv av kokeredskaper.

Glad som en fugl, der hadde vært i bur og atter kommet fri, mottok James dette tilbud, og strax fik han fatt i sin verktøipose, seilhansken på hånden og dukene til seilene på dekket; nu var den gamle sjøulk i sit element. Ikke mange dager derefter kunde han glæde sig med at lærseilene var færdige og komne tilværs. Siden var det fuldt opp av arbeide tilværs for ham; ti Debora filede meget av, og der var meget som måtte gjøres. Mangen gang ropte kvinnene i angst når de så fra dekket, hvor han hang og svingte deroppe; ti det var altid James’s arbeide, når noe oppe i masten eller på råen skulde ordnes. James var altid uforfærdet, og undertiden kunde han rope ned til dem på dekket: "Frykt ikke! Ti jeg er med eder alle dager, har kongen vår sagt". Da kunde de bli trøstet og undertiden smile til ham, men det hjalp ham til å prise Herren mer for alle ting.

Der var adskillig å gjennemgå på denne eventyrlige reisen, og hvis alle hendelser skulde skrives, vilde det bli en stor bok.

På denne måte gik det nedover til Kap det gode Håp. Debora seilede hurtig, og været var deiligt like til Kapp, så man gjerne kunde ha reist på en stor listerbåt under hele reisen. Det var tydelig å se at Debora med sine mange sjæler om bord, var båren på bønnens vinger.

En dag i næsten stille vær fik de en bark i sikte forut. James gik da akterut til kapteinen, melte det og ba, om de ikke kunde signalisere og sette båt i vannet og få sendt brever med hjem til Europa. Kapteinen kom ham i møte, men den glæden varte ikke længe, barken så dem, men intet signalflag blev heiset fra Debora, heller ikke båt kom i vannet til trods for at James og flere med ham begjærte dette. Intet blev gjort til megen smerte og sorg for dem, daa der nu var så god anledning. Barken kom nærmere, men båt fik de ikke lov til å sette på vannet, fordi Deboras fører nektet det.

Nu var barkskipet ganske ved siden, og James måtte la sig nøie med å gå opp på hyttetaket og bruke sin basunstemme for å be barkens fører om å opgi dem, når han kom til Falmouth, hvortil den gik for ordre, og rapportere at Debora var set av ham på den og den længde- og breddegrad, og at alt var vel. Dette blev lovet, og ham holdt det også.

Nu kom der en dag, da de fik en sjæl mer om bord, idet broder Larsens hustru fødte til verden et deiligt guttebarn, som fik navnet Atlanter, fordi hans fødested var Atlanterhavet. Alt gik vel og innen kort tid var Madam Larsen frisk igjen.

Således svant tiden, om aftenen hadde de samtale og sang om bord – talte om hjemmet og sine oplevelser, Herrens førelse med sig, og så sluttet de almindelig med bønn.

Tidlig om morgenen den 76. Dag efter avreisen da James kom på dekket, fik han høre, at nu ventet man å se land, Kap det gode håps forbjerg. Alle gledet sig til dette syn, ikke mindst kvinner og barna, som ikke før hadde vært på sjøen, og nu så længe ikke hadde set annet enn himmel og hav. Den ene efter den annen hadde vært i riggen på utkik, men de blev trætte og kom ned igjen uten resultat. Da James fik frivakt, gik han tilværs, og alle som var på dekket, stirret også efter land.

James anstrengte sine øine til det ytterste, og da han hadde stirret en stund, syntes han å se en forunderlig sky – slik så det ialfald ut i førstningen; dog blev det klarere og klarere for ham at det umulig kunde være noen sky; han var næsten ved at rope: "Land", da han syntes en stemme hviske til sig, "se dig godt om først, og vær sikker i din sak, så du ikke bringer skuffelse over allesammen". Han holdt inne og nu viste det sig klart fra riggen, at det høie flate Tablemountain var i sikte. Nu drøiede han ikke længer, men ropte av full hals: "Høit land i læ, venner!" Nu blev der liv på dekket; alle som kunde gå, kom op på dekket, selv de som hele tiden hadde holdt sig nedenunder på grunn av sjøsyke. Der var nemlig noen som ikke blev fri for denne sykdom før de kom frem. Å, hvilken glæde! De ropte av fryd og slo hendene sammen; glædestårer trillet ned ad kinnene på dem som var syke.

Hele dagen seilte vi langs landet med pen vind. Ut på eftermiddagen traf vi en tysk skonnert, der kom fra Kappstaden og skulde til Port Elisabeth. Den styrte samme kurs som Debora og var smukkere å se til enn denne. Vår medseiler blev snart innhentet, og Debora fulgte ved siden av den. Nu fik vi vite at Zulukrigen var endt. Folkene om bord i skonnerten stod forskrækket over den fart dette jagtbyggede skrog gjorde og den masse mennesker, som var om bord. Noen dager efter kom der en annen prins til verden; alt gik godt, og nu var der i alt 49 sjæler om bord. Den påfølgende dag hændte noe, som ga alle anledning til å prise Herren. De lensede nedover mot Natal med en fart av ca. 10 mil; tiltrods herfor tok Debora ikke en dråpe vand inn på dækket. Barna gik omkring på dækket og lekte. James var netop avløst og kommet ned i køien sin, da han får høre et forfærdelig brak så hele Debora skjalv i sine sammenføininger, og sjøen veltede over hende. Han sprang øieblikkelig opp, idet han tenkte på barna som lekte på dekket. O, hvilket syn. Menn og kvinner lå om hverandre i vannet, som rullet over Deboras dekk. Båten og spirene som var fastsurret, var løsnet og holdt på å knuse skansekledningen og støtter. Alle var skrækslagne og rådvilde. James hadde flere ganger været med og fåt brotsjø over sig, og da han nu så hvem som sto til rors, skjønte han hvordan det var gaat til. Han ropte nu at en annen måtte ta roret, mens han løp for å bjerge dem som var i vannet. Derefter fik han op svalkelemmene, og da dette var gjort måtte båten og spirene fastsurres. Han forvisset sig nu om at ingen var kommet bort, og da en annen mann kom til roret og kunde holde det i vannet, gik >Debora like godt som før. Da folkene hadde byttet klær, var de med å prise Herren for sin egen frelse og for at Herren hadde styret det slik, at, før brottsjøen kom alle barna var kommet i sikkerhet til stor fryd for forældrene og allesammen. Denne brottsjø var en advarsel om å ta forholdssregler; ti vinden tiltok i styrke, så seil måtte bjerges, da aftenen nærmet sig. Natten var stormfull – dog uten fare, og da morgenen kom, var havet oprørt, men folkene måtte prise Herren for befrielsen, mens stormens susen hørtes omkring, og mørket skjulte havets bølger for deres øine. Stormen varte fremdeles, ingen av kvinnene kom på dekk, og ved middagstid gik noen av folkene i gang med å surre hytten forsvarlig i tilfælle der skulde komme en brottsjø. Dette gjorde kvinnene i hytten bange – endnu mer da de så, at kapteinen ryddet alle ting ut av sit kammer, så ikke en gammel sko engang sto igjen. James foreholdt ham det uriktige i denne fremgangsmåte likeoverfor de svake kvinner, som var fryktsomme nok allikevel, "De ser", sa han, "at hun ligger som en måke på vannet; vi må vise oss som sjøfolk, vi, som har vært til sjøs før". Nu kom en av brødrene og ba James om å overlate sin køi som var under dekk forut, til sin hustru og sine børn, hvilket James gjorde med glede. Før det blev mørkt samtalte sjøfolkene om de skulde lense, holde under været eller vedbli å ligge pådreiet. James mente det var uklokt å ikke benytte den gunstige bør. De hadde set hvor fint skuten lenset, og at den gik næsten tørr mellem de store sjøer; han trodde også det vilde være vanskeligere å ligge pådreiet, da det næsten ingen seil kunne føre. Flertallet var imidlertid for, at der ikke skulde lænse; dette var også kapteinens mening, og således blev de liggende hele natten, og der var kun få om bord, som fik lov til å ta sin hånd i roret. Over midnat gik James inn i Hytten for å hvile sig litt men netop sovnet våknet han ved 2-tiden av et mæktig drønn, og Debora skjalv, som om hun vilde splitres i stykker. Der kom nemlig en ny bråtsjø, som la hel dekket under vann, og det så ut til, at alt skulde være tapt. James kom i en fart på dækket og så sig om; alle var tvilrådige. "Vi får holde av", sa han; "var mitt råd i går blit fulgt, hadde vi spart oss dette". Natten var bælgmørk, og alle var redd for å begynde lænsing på grunn av mørket, bare James og 2den styrmann vilde forsøke, og dermed blev det. Debora lå på vinden, til det næsten dagedes, da begyndte James vakt å lænse og føre seil. Nu var det yndigt å se, hvordan Debora vugget på sig på de store sjøer, der viste sig som bjerge på begge sider, og man kunde næsten gå tørr på dekket. En stor fullrigger (en hollænder) på flere tusen tonns lå pådreiet for stormen; en del av folkene lå på foremærsråen for å gjøre fast forestumpen. Skipet tok så meget vann over, at folkene blev våte, til sjøen stod over dem, der de lå, mens Debora lå som en måke på vandet. Henimot næste natt flauet vinden, og nu gik det makelig nedover til Madagaskar.

Åtte dager efter stormen fik de landkjenning; det var Madagaskars vestkyst, Tulliar. Det var da pent vær, og flere av de innfødte kom seilende med sine kanoer mot dem. Da de kom nærmere, og kvinnene så de sorte nakne skikkelser sitte i båtene, sorte over hele kroppen, begyndte de og barna, som ikke før hadde set en neger, å skrike. Dette gjorde, at de i kanoene også begyndte å skrike. Da vi styrte inn mot land, var der en hel del kanoer rundt omkring oss.

Nu var Debora kommet inn på ankerplassen i Tuliars havn og lot sitt anker falle for første gang efter 90 Etmål fra den tid, de forlot Bergen. Det var en pen reise, og enda fortere kunde det ha gåt, hvis kapteinens hustru ikke hadde vært så forfærdelig redd på sjøen, Hun satte ikke lit til noen annen enn sin mann, og amnge ganger kunde hun plage ham slik, at han kom ut sint og tok seilene fra fartøiet, så Debora mer drev enn seilet. Derpå gik ham tilkøis igjen, og efter en stunds forløp fik vakten arbeide med å sette dem; men dette måtte gjøres i stilhet og ofte på den vakt som James hadde. – Dagen efter gik størstedelen av folkene i land for å bese sig og betrakte gassalbyen Tulliar. Da de kom i land på strandbredden, møtte et underlig syn dem: noen barn, slaver og noen av deres herrer. Der var bare et europæisk hus, som tilhørte kaptein Larsen, tidligere fører av misjonsskipet "Elieser". Han styrte nu forretningen der for en stor grosserer i Natal. Huset tok sig storartet ut, da der i den underlige Zakalaverby bare fandtes meget små og lave hytter, unntagen kirken og misjonær Røstvigs hus samt handelsstasjonen på Tulliar. Alle andre huse var alt annet enn innbydende.

Larsens søn hadde fåt en ridehest fra Natal, og det var den enste hest, som fandtes der. Når man red på den i gallop, som tilfællet altid er i Natal, gjorde det et underlig inntrykk på de innfødte – især på de yngre.

Da folkene kom i land fra Debora, og de innfødtye så alle kviner og barn, begyndte de å skrike og larme og ungdommen å løpe henimot den slette strandbredd, som om mange hester skulde gallopere av sted. De forfærdelige hyl, som de innfødte utstødte, gjorde kvinner og barn bange. De innfødte la merke til dette og larmet da verre enn før. De store gutter tok de mindre på sine skuldre, og på den måte løp de frem og tilbake langs strandbredden, mens barna fra Debora skjalv av angst.

De første tanker som gjennemstrømmet James var at her kunde han umulig trives. Kommet forbi strandbredden så de herrene eller stormennene ligge og snorke på sine matter utenfor sine hytter - ganske nakne i den brennende solhete. Ved siden av dem lå eller sat noen slaver og knuste ris, som skulde være til mat mens andre slaver holdt på å danse, hyle og skrike så svetten randt nedover deres nakne legemer, som om de var trukne op av vannet. Da de kom til misjonæren, spurte de hvad dette skulde bety, og de fik det svar at deres vilde fakter var et utbrudd av glede, fordi de nu trodde at de hvite var kommet for å kjøpe dem fri.

På Larsens handelsstasjon blev alle mottat med glede, både av ham selv og hans folk, av hvilke noen hadde vært tilstede ved Deboras ankomst. Den første dag blev tilbragt på stasjonen til stor glede for alle.

Blandt dem, som skulde være med i Deboraexpeditionen var der to, som var blit igjen på Madagaskar, den ene fandt man, den annen var ute på forretningsreise for Larsen. Hos ham hadde de tat tjeneste hvilket Deboraselskapet var uvitende om, førenn de kom til Tulliar; dette blev en strek i regningen, da de av disse to hadde ventet hjelp med hensyn til midler, som de nu var blottet for.

De to som selskapet hadde sat sit håp til på Madagaskar, hadde heller ingen kapital; de hadde mistet sine penger på følgende måte:

Da de tre, som var igjen, begyndte sin forretning med de saker som de kjøpte på auksjonen efter Handelshuset Port de Lange på madagaskar, gik det meget godt; men da de intet fartøi hadde å innskipe sine varer på, fik de fatt på en stor flatbygget pramme, som de lastet med varer og skulde forsøke å reise med den for å selge dem. Da de kom ut på havet, fik de et stormvær på sig og drev i land på den afrikanske kyst, hvor de innfødte tok alt fra dem; med stor møie kom de derfra med livet efterat de hadde utståt mange og svære lidelser.

Endelig kom de tilbake til Madagaskar - blottet for alt. Nu var der intet annet å gjøre for dem enn å ta tjeneste hos Larsen, og hos ham var de nu alle tre. Dise omstændigheter forpurret deres oprinnelige plan: for det vilde være en umulighet å begynde kolonisering av Alabraøene uten midler. Larsen lovet å sende bud til Hangervig (han som var på forretningsreise for ham) at han skulde komme til Tulliar; men ingen Hangervig kom i de 14 dager, Debora lå på Madagaskar - av hvilken grunn vites ikke. Nu blev det spørsmål om hvad man skulde gjøre. Larsen tilbød å hjelpe dem med midler, dersom han fik sende sin ældste søn som leder; i så fall kunde han ikke bruke alle, som var ombord; han foreslo, at noen fik reise op til Natal og bosette sig der. Dette vilde ikke alle gå inn på, og så opstod der uenighet. Dertil hadde de - foruten andre ting hørt, at der ikke skulde finnes vann på øerne. De mannlige deltakere var flere dager i trekk hos Larsen for å tale med ham om den fremtidige ordning, uten at man kom til noe resultat. James var også med i land, men da han ingen andel hadde i fartøiet, hørte han bare på forhandlingerne. Da nu største delen ikke vilde eller kunde gå inn på Larsens forslag, og da Hangervig ikke kom tilbake, tok Larsen noen av Deboras menn i sin tjeneste, og dermed var selskapet opløst.

Larsen tilbød også James å bli der og føre en skonnert der på kysten. Dette skip hadde Larsen kjøpt efterat det hadde gjort havari, og noen av Deboras menn, der var tømmermenn, skulde sette det istand. James svarte imidlertid nei til tilbudet; han hadde ikke reist denne lange vei og arbeidet for ingenting for å fare tilsjøs her, det måtte først vise sig umulig å få noe å bestille på lannjorden, før han bestemte sig for noe slikt. Det manglet ikke på gode løfter, men han var urokkelig i sin beslutning. "Og", sa han til Larsen, "jeg har forpliktelse likeoverfor dem, der er ombord i Debora. De har nu forhyret flere av de sjøvante menn ombord, og dette skal til Natal. Der må være sjøfolk ombord." Larsen sa at han kunde få Deboras styrmann, men han vilde helst ha James - dog var han urokkelig.

Styrmannen tok da posten. Det blev således 4 familier og 3 enlige personer igjen i Tulliar, deriblant også jordmoren; de øvrige besluttet å reise til Natal. Både James og flere ba kapteinen om de ikke kunde seile ned til Alabraøerne for å se dem, så man kunde si, at man hadde vært ved sin reises mål; men da selskapet var opløst, var også meningerne spredte; dertil var der gåt så lang tid, at det ikke kunde skje, og så realiserte man beslutningen om å reise til Natal. Slik endte Debora-ekspedisjonen uten det forønskede resultat, og uten at deltagerne fik se enn si betræde de ubebodde øer, der var reisens mål, og hvor der skulde finnes så meget gull, store skoger, kostbare farvemasser og mange for menneskene nyttige dyr. Dog, dette var Herrens vilje - i alfald tillot han, at det gik slik.

En av søndagene gik flere av selskapet til alters hos den kjære, elskelige bror Røstvig, blandt disse også James, som sammen med Findsen og noen andre lå på hans stasjon den følgende natt. Det var en herlig dag for James å få komme til nådebordet efter tre måneder fra de forlot Bergen. Det var underlig for ham å se hedningerne sitte på gulvet og lytte til Herrens budskap til fortapte syndere. Derfra mottok han et inntryk av vore kjære misjonærers stilling som han aldrig glemmer: Dagen efter kom der en hel skare av ville krigere til Røstvig og vilde ha brennevin; iblandt disse befandt sig også en av dronningerne og noen prinser, og alle var de beruset. O, for syn det var å se deres vilde øine, utmaiet som de var med fjærprydelser og forskjellige andre ting av ben og horn, som de lik et perlebånd bar om halsen. Endel av dem var væpnet med spyd og flintegeværer med bajonetter på. Ja, de så riktig morderiske ut. Idet de truet ham på livet, forlangte de at han skulde skaffe dem brennevin - ellers vilde de drepe ham. Her viste det sig at Guds kraft fullkommes i vår skrøpelighet. Selv James, som altid var uforfærdet, måtte med glede beundre bror Røstvigs koldblodighet og frimodighet likeoverfor disse rå og brutale mennesker. Når han med sin kjærlige og bestemte mine talte til dem, så James at det gjorde inntrykk på dem; men efter en stunds forløp så det ut til, at den onde skulde få overhånd; de for inn på Røstvig med skrækkelige gebærder, så nu skulde man tro han var dødsens. Dog like ubevegelig sto han der, og tilslut gik han av med seieren, idet de fjernet sig - dog ikke før de fik noe - litt tøi, såvidt James kan erindre. Det var tydelig å se på misjonær Røstvig, at det ikke var første gang, de behandlet ham slik, hvad han forresten selv fortalte senere. Engang vilde de ha hans gullring, og da han ikke godvillig vilde gi dem den, sa han tilslut: "Vil dere ha ringen, må dere hugge fingeren av. Jeg har fåt den av min hustru og kan ikke gi den bort." Han fik beholde både ringen og fingeren.

Men tilbake til Debora. da de var færdige fra Tuliar, seilte de ned til Augustin for å fylle vann. Her blev de helt ødelagt av muskitoer, så at de, når de var færdige med vannforsyningen og skulde reise videre, så ut som spedalske. Underveis til Augustin holdt Debora, på grunn av den sterke strøm, på å drive iland på noen grunner; men med store anstrengelser fik de ved Guds hjelp holde hende klar idet de bugserede hende forbi.
 
 

Reisen fra Madagaskar til Port Natal og opholdet der.

Efter vel 8 dagers reise ankom Debora til Port Natal, hvor de strax fik komme inn uten å dryppe ankeret utenfor barren, og dermed var reisen til ende.

Efterat man hadde fortøiet fartøiet, gik de i land for å tale med konsulen, og James fulgte med dem, da han var det engelske sprok mektig, og konsulen ikke kunde snakke norsk. Han måtte således være tolk for dem. Hos konsulen fremkom mange forslag. Meningerne var spredte - noen vilde ett, andre hint. Enden ble at de adskiltes, idet endel reiste op i landet, og de andre blev i byen. En dag James kom til konsulen, traf han en svenske der hadde kjøpt en engelsk bark, som hadde gjort havari; den hadde drevet i land fra reden, der er en meget farlig ankerplass. Nu var den kommet av og lå i havnen, kjøpt av svensken, der førte et stort skonnertskip, som het "Freya" og var fra Gefle. Til ham sa konsulen: "De behøver sjøfolk ombord i "Panda Chyff"; her er en som er kommet hit med Debora; han rigger op Deres fartøi". "Det var godt", sa kapteinen, "be ham komme ombord". James innfant sig og blev forhyret med kapteinen for 2 Pund pr. uke. Kapteinen trodde at nu var den sak ordnet; men til sin overraskelse hører han at James sier: "Herre kaptein, jeg har en kamerat, som jeg har lovet å ta mig av; han kan ikke få arbeide, og mit løfte tro vil jeg ikke skilles fra ham her; vi reiser da heller efter avtale sammen til New Zealand". "Er han sjømann?", spør kapteinen. Hertil svarede James at han var garver. "Kan jeg da bruke garvere til å rigge op mit fartøi?", spurte kapteinen forundret. "Det vet jeg nok at garvere alene vil være maktesløse likeoverfor dette arbeide, men jeg er sjømann, og når jeg er med, skal vi nok greie det; han er en flink og villig mann; hvad han ikke kan, det kan jeg, vær viss på det. Jeg begyndte da jeg var vel 13 år å håndtere min merlspiker." "La ham komme da, han skal få et pund om uken og kosten, og De får 2." "Kan vi ikke dele, herr kaptein", spurte James, "så får vi 1 pund og 10 shillings hver?" - "De er en underlig person", svarte kapteinen, "men gjerne for mig; kan dere begynne i morgen tidlig?" - "Ja", svarte J. Samme eftermiddag brakte de sit tøi ombord i Panda, og næste morgen begyndte de i arbeide. En ung nordmann, som skulde være fører, var kommet ombord fra et annet skip, og desuten et par menn, som skulde sette fartøiet i sjøstand; nu kom det vel med at James hadde lært noe av hvert.

James og den unge fører blev snart venner, han begyndte strax inntrengende å be James om å følge med til Europa som 2den styrmann; men dette vilde James ikke. Da uken var forbi, kom kaptein Strømberg med samme opfordring - lovende gull og grønne skoger; men James hadde tat sin beslutning; han vilde være i Natal og forsøke sin lykke der; ingen overtalelser kunde hjelpe.

Da Panda var færdig, gik James iland med sin ven; efter noen dages forløp fik denne plass hos den eneste garver, som fantes i Natalkolonien i Pettermarisburg. Nu var James alene igjen. Han bodde i et hus som var under bygging. Han var redd for å gå inn på noe logihus, da de der tok et Pund og 5 Shillings eller kr. 22,90 pr. uke. I dette hus fik han bo frit siden han var fattig, og selv holdt han sig kosten: fortjenesten ombord i Panda betalte han på den gjeld, han hadde stiftet blandt sine reisekammerater.

Slik gik der noen dager, mens han ropte til Herren, at han måtte få den plass, Gud hadde utset til ham. Efter 4 dagers forløp blev han budt plass på 2 steder. Det ene tilbud var som fører av de skuter, som tar varer fra fartøiene og bringer dem inn i havnen fra rheden - store fartøier kan nemlig ikke komme over noen sannbanker, som ligger ved innløpet til Natals havn. Et av disse små fartøier skulde han altså få bli fører av. Det annet tilbud besto i å være pakhusforvalter hos mr. Chubbein, den samme grosserer, hvis handelshus Larsen hadde bestyrt på Madagaskar. Der var lønnen mindst, men han tok dog dette, da han var trett av sjølivet. Lønnen skulde være 6 Pd. om måneden, men ved månedens slutt fik han 7 Pd. og efter 3 måneder 8 Pd.

Imidlertid forsøkte selskapet å selge Debora, og der blev gjort et bra bud underhånden, men der var dem som mente, at der kunde fåes mere ved offentlig auksjon, som holdtes hver lørdag som et marked i Durban. Dette blev gjort, men budet blev en god del mindre. Det høieste bud var 550 Pd. For denne sum kunde Debora ikke selges; for efter det som Debora hadde kostet dem, vilde tapet bli for stort. Efter en tids forløp forsøkte de atter, men nu gik budet ikke høiere enn til 500 Pd., slik så det ut til å bli til enn mere skade for dem som hadde sat hele sin velferd i dette deilige lille fartøi. Nu besluttedes å ta imot en sukkefrakt og gå til Port Elisabeth, hvilket de også gjorde. Frakten var nokså god men utgifterne var større og spiste op altsammen. Fra Port Elisabeth gik Debora til Kapstaden.

Da var tiden ute for de få hundrede kroner som resterte i kjøpesummen fra Norge. Kapteinen skrev derfor til vedkommende, at dersom de vilde sælge for 400 Pd., så kunde de enda betale sin gjeld, i motsat fall ikke.

Hvad skulde de stakkars mennesker gjøre, som var i Natal, mens Debora var i Kapstaden? De måtte selge til høistbydende. Kreditorerne i Bergen vilde få noe; blev fartøiet beslaglagt, fik aktiehaverne intet. Debora blev da solgt for 400 Pd. til føreren, og derved mistet alle de øvrige næsten alt, hvad de sit hele liv hadde arbeidet for. Dette blev altså enden på Debora expedisjonens spekulasjoner.

Ikke længe efterat selskapet var opløst og fartøiet solgt, døde flere av dem, som var tilbake på Madagaskar, deriblandt en hel familie: mann, hustru og 4 barn: de to som var tilbake, en gut og en pike, blev senere sendt hjem til Norge. Gutten kom til Waisenhuset i Stavanger til den kjære Oftedal, og piken kom til Bergen. På en ferietur til Bergen gik gutten med en annen op på Ulrikken for å plukke blåbær, falt ned og endte der sine dager. Nu er hans søster den eneste som er tilbake av dem allesammen. Den gut som blev født ombord i Debora, døde også på Madagaskar. Næsten alle som forlot Debora, er nu kommet tilbake til Natal, reist hjem igjen eller døde.

De, som blev tilbake i Durban og fik arbeide der, entes om hver søndag å samles om Guds ord i sine huse, men det viste sig snart, at deres værelser var for små til å romme alle, desuten blev varmen i det tettpakkede rom uutholdelig. De besluttet da å leie et forhenværende kirkehus, som tilhørte den Weslyanske kirkes avdeling. Denne bygningen bruktes til skolelokale da Metodistmenigheten hadde bygget sig en stor ny kirke, den prektigste som da fantes i Natalkolonien. Dette hus blev leiet av skandinaverne for 19 Pd. 10 Sh. eller kr. 351 for året.

Blandt skandinaverne var der flere partier, som før er fortalt. Allikevel avtaltes der, at de skulde arbeide og opbygge sig sammen på Guds ords grunn uten å berøre stridspunktene.

James hadde inntil da trodd, at dette kunde gå an, men nu fik han lære hvor umulig det er å arbeide sammen, når der ikke er enighet i læren og bekjennelsen. Man kom overens om, at hvert parti skulde ha nadverd for sig selv så ofte anledning gaves, og der var trang tilstede. Slik trodde man å holde alle forargelse borte.

Det gik bra til den første gang Lutheranerne skulde holde nadverd; Guds barn blandt dem længtet meget efter dette, og den første gang betjentes de av en av de kjære misjonærer - likså senere - der på stedet. Det værste var å få brød. En av vennene gik til den katolske kirkes forstander for å få brød, da Misjonæren intet hadde med sig; men den katolske forstander viste budet fra sig i stor vrede og hissighet og sa, at det vilde være en stor Gudsbespottelse å gi de forbannete kjettere noe av de hellige ting. Men trangen var så stor blandt dem, at de selv laget sig noe usyret brød så de fik nyte Herrens nådemåltid. Den misjonær, som forrettet denne gang, brukte den praktiske fremgangsmåte å snakke med den enkelte, før han skrev dem; og bare de, som efter hans overbevisning var værdige, meddelte han sakramentet; de uskikkede av vore egne og de fra bekjennelsen avvikende blev nektet. Der var flere av de siste, som forlangte adgang til Guds bord; men de blev avvist; han fandt det stridende mot sin samvittighet å meddele dem som i sakramentene hadde en fra Luthers lære avvikende mening. Dette avstedkom uenighet.

Der var forskjellige av dem, som enten talte Guds ord eller læste en preken. De byttedes om denne gjerning efter tur: James og noen andre av samme bekjennelse og noen av baptistene.

Første søndag efter at de hadde gåt til alters, var det en av baptisterne, som skulde lede gudstjenesten. Da han skulde begynne sitt foredrag, begyndte han å bryte ned på barnedåpen og den lutherske lære, så det var en sorg å høre på. Efter foredraget gik James med noen flere til ham, foreholdt ham det uriktige i dette, og minte ham om deres overenskomst, men han vilde ikke høre på det. Han mente at når lutheranerne holdt på sin bekjennelse, måtte også han gjøre det samme, og det var umulig å få ham overbevist om det uriktige i denne fremgangsmåte. Næste gang var turen kommet til lutheranerne. Disse var kommet overens om ikke å betale med samme mynt, men vilde holde alle tvistigheter borte for derved å vise, at de vilde ha enighet. Den følgende gang var det en av de andre bekjennelser, der skulde lede andakten. og det gik likedan som med den første baptist.

Av dette fik James lære, at det er umulig å virke for Guds rike med hell og velsignelse uten en bestemt bekjennelse, og uten å holde fast på den i alle måter, vil det aldrig gå godt. Nu fik de, der hadde en annen bekjennelse enn vor, låne fritt et lite kapell, som lå nærmere havnen enn lutheranernes, og nede ved havnen drev en av baptisterne sin forretning; derved hadde han anledning til å få tale med sjømennene ombord på de skandinaviske skip og innby dem i møtene, som holdtes 2 ganger hver søndag.

Med den ekspedisjon fra Umzimkulu, der kom hit for å kolonisere, var der mange, som kom op til Durban for å søke arbeide, da det var meget dårlig for kolonistene dernede især i førstningen.

Blandt dem der kom til Durban, var også en kvinne som spilte gitar, og da hun var baptist, bidrog dette til, at ikke alene sjømennene, men også den største delen av de kirkesøkende samlet sig hos baptistene. Tilslut sat noen få igjen med det dyrt leide lokale. Det var en prøvelsens tid for dem - men dog en velsignet tid. De ropte til Herren i denne nød mer enn før, og han bønhørte dem og hjalp dem i deres gjerninger. De fik erfare at det er godt å holde fast ved den usynlige. De vedblev å samle sig som før om ordet på bekjennelsens grunn, og når noen av de kjære misjonærer kom ned, fik de dem til å tale for sig; ellers var det som oftest James, som måtte lede, siden han var formann i den lille nydannete menighet. Han blev assistert av en kjær bror ved navn Larsen, som også var en av de som kom med Debora.

Imidlertid blev James rammet av et uhell; han blev solstukket og fik Natalfeber og måtte for sin helbreds skyld dra op i landet. Han fulgte med to oksevogne, som skulde til Newcastle - 225 eng. mil op i landet. Til dette sted gik oksevognene i frakt. Det var jo i boerkrigens dager og der foregik meget transport av varer til Newvastle, den siste by i Natalkolonien. En 1/2 norsk mil herfra lå den engelske hær som kriget med de hollandske bønder.

Efter 5 måneders fravær kom han tilbake til forretningen. I denne tid fik han beholde sin fulde løn av chefen, som desuten ga ham lov til å være fritat for arbeide både for at han ytterligere kunde hvile sig efter reisen og på samme tid se sig om efter en mere avlønnet stilling. Samme dag, som James kom hjem fra sin chef, hadde der allerede vært bud efter ham fra jernbanestasjonen som han vilde komme dit og sy presenninger for en viss pris pr. stykk. Dette var firdobbelt så god betaling, som James hadde før. Han var nemlig vant til å bruke hansken og seilnålen. Der begyndte han, og før han var færdig med dette arbeide, kom der bud fra hans forrige chef om å komme til ham og utføre noe arbeide; også her var betalingen pr. stykk. Slik gik det til at James begyndte som seilmaker. Nu fik han meget å gjøre ved pynten eller havnen; han rigget en slup-mast på den ene enden av taket av sit hus til flagstang, og heiste derpå det vakre norske flagg. Om dagene, når han gik til byen, der ikke så sjelden hendte, og atter kom hjem, sat der ofte en eller flere kapteiner hjemme og snakket med noen av hans folk. Flagget, der var både stort og høit, kunde sees langt borte; det hadde vakt de fremmedes opmerksomhet, og der var altid folk hjemme, som kunde ta imot de fremmede. Foruten sin mor, som også var hos ham, og sin bror, hadde han selv stiftet familie, idet han var gift med den søster i Herren, som han var forlovet med i hjemmet, da han reiste med Debora. Hun kom ut to år efter ham.

Det var herlig for James, når flagget ved Herrens styrelse førte troende til hans hus, og disse frydet sig også over å finne Guds barn i et fremmed land og så langt i syd.

Nu blev det en bedre tid for de lutherske venner. Forsamlingene vokste, og en og annen gang hadde de møter ombord hos troende kapteiner på havnen. Ikke lenge herefter nedla de andre sin gjerning i kapellet, og det gamle selskap sluttet sig atter sammen, men der var og blev skilsmisse med hensyn til bekjennelsen.

Nu begyndte lutheranerne å tenke på et eget kirkehus, da de så at det leiede i lengden blev for dyrt. Der oprettedes da en liten kvinneforening, og mennene hjalp til, og så avholdtes en vellykket basar med fest, som innbrakte vel 30 Pd., henimot 600 kroner, som las tilside som grunnfomd til en luthersk kirke i Durban. Vennene gik igang med å utarbeide statuter, i overensstemmelse med vor bekjennelse. Pengene blev satt i banken eller lånt bort til forrentning. Efter 4 års forløp kjøpte de en liten, pen, venlig kirke, som stod ledig og var tilsalgs, idet dens forrige eiere, på grunn av dårlige tider, for størstedelen hadde forlatt Natalkolonoen.

Efter 5 års ophold i Durban reiste James med hustru og en søn hjem til Norge.

Trett av å reise og tumle omkring på kloden bosatte han sig i sin fødeby, og med takk og pris til Herren ser han tilbake på de svunne dager.