Yngve Nedrebø:

Et overblikk over norsk utvandringshistorie

4. juli 2000 var det 175 år siden den organiserte norske utvandringen til Nord-Amerika startet. Samtidig blir det i år markert at det er 1000 år siden Leiv Eirikson gikk i land på det nordamerikanske fastlandet. Hvor stor del Norge skal ha i oppdagelsen av Nord-Amerika er omdiskutert, og man valgte å markere jubileet i USA med å invitere representanter for så vel Grønland, Island, Norge, Danmark som Sverige.

Ingrid Semmingsen har i "Veien mot vest" gitt en bred framstilling av norsk utvandringshistorie 1815-1930, ikke bare til Amerika, men til alle verdensdelene. Den som vil fordype seg i denne historien vil finne et rikholdig stoff hos henne.

1800-tallet er kalt utvandringens hundreår i Europa, og det er et faktum at rundt 50 millioner europeere brøt opp og utvandret i løpet av hundreåret fra 1820-tallet til rundt 1930. Utvandrere fra Europa fant i løpet av 1800-tallet veien til alle kontinent (bortsett fra Antarktis). Og Norge lå nær toppen om vi ser på utvandring i forhold til folketall. Vi hadde bortimot 900 000 emigranter i løpet av utvandringshundreåret, og Norge hadde rundt 2 millioner innbyggere i snitt i perioden. Vi holdt helt fram mot 1900 andreplassen bak Irland. Den norske utvandringen hadde tre markerte topper, den første i andre halvdel av 1860-tallet, den andre tidlig på 1880-tallet, og den tredje i årene rundt 1905.

1600-tallet var nok også et folkevandringenes hundreår i Europa, ikke minst på grunn av de langvarige og ødeleggende krigene (for eksempel 30-årskrigen 1618-1648), og den oversjøiske utvandringen fra Europa til Amerika og Afrika kom i gang, men nådde ikke tilnærmet det samme omfang som på 1800-tallet.

Norge har vært en sjøfartsnasjon, og norske sjøfolk har hatt muligheter til å gå i land og etablere seg på øyer eller fastland stort sett over hele kloden. Avhopping eller "rømming" har i perioder vært et stort problem for den norske handelsflåten. I perioden 1870-1900 regner man med at rundt 40 000 norske sjøfolk forlot sine norske fartøy. Selv om nesten halvparten av disse etter noen år vendte hjem, utgjør de et vesentlig innslag i den norske utvandringen, men faller stort sett utenfor statistikken, og de er heller ikke å finne i emigrantprotokollene.

Den norske utvandringen ble av norske myndigheter forsøkt kartlagt på 1920- og 1930-tallet: Da hadde Norge 2,5 millioner innbyggere, og man regnte med at det da var 425 000 norskfødte i live i utlandet, av disse var mer enn 90% i Nordamerika, fordelt med 360 000 i USA og rundt 33 000 i Canada.

Hovedkildene for å hente ut personopplysninger om norsk utvandring er emigrantprotokoller fra 1867 av. Vi har passprotokoller fra 1811 av. Disse er dels å finne i futearkivene, dels i politimesterarkivene, men de er ikke i nærheten av å omfatte alle som utvandret, og spesielt etter 1860, da passtvangen i Norge ble opphevet blir det bare sporadisk registrering av emigrenter i disse kildene. Kirkebøkene har lister over inn- og utflyttede fra 1814/1816 av, men det er også en kilde med store mangler. Vi har også mistet en del av emigrantprotokollene. Protokollen 1867-1873 for Bergen er borte, Stavangerprotokollene opp til 1929 er gått tapt i brann, og den eldste protokollen for Arendal (opp til 1916) mangler. Noe av det tapte materialet erstattes av at man fra 1903 av sendte inn (delvise) avskrifter av protokollene til Statistisk Sentralbyrå, og dette materialet er bevart, og brukt som basis for emigrantregistrering.

Jeg vil i det etterfølgende se på norsk utvandring til de ulike verdensdelene.

Europa

Norge har vært i union, først med Danmark (opp til 1814) og Sverige (1814-1905), og dette har sammen med den geografiske nærheten naturligvis ført til nære bånd og forbindelser. København var lenge universitetsbyen for norske studenter. Norske håndverkere har vært på vandring, og mange har slått seg ned ute. Norske soldater har i perioder vært stasjonert utenlands. Ikke å undres over derfor at det er Sverige og Danmark som har hatt den største andelen i norsk utvandring til Europa i perioden mellom 1825 og 1930. I 1930 regnte man med at det bodde 32000 norskfødte i Europa utenfor Norge. Langt over halvparten av disse var å finne i Skandinavia, med 14700 norskfødte i Sverige, og 6242 i Danmark. De andre nordiske landene hadde langt mer beskjeden andel, bare 547 norskfødte var å finne i Finland, og 298 på Island.

Historisk har Skotland og Orknøyene også hatt nære forbindelser til Norge. Og helt opp mot midten av 1600-tallet var det beydelig flytting mellom disse gamle norske områdene og Norge. Men rundt 1660 synes det å ha kommet til et brudd, og seinere har forbindelsene vært av langt mindre omfang. I 1930 var rett nok Storbritannia ganske høyt oppe på listen over mottakerland av norskfødte, med 4167 personer. Men her var det nok mer et resultat av norsk skipsfart, der det etter hvert ble ganske store norske kolonier å finne i de store britiske sjøfartsbyene som Newcastle, London og Liverpool.

Holland vokste fram som den ledende sjøfartsnasjonen i Europa på 1600-tallet, og fikk et enormt behov for arbeidskraft. Innvandringen ble i lange perioder formidabel. Og nordmenn kunne være sjøfolk, og dermed var det naturlig at det kom en sterk norsk innvandring, spesielt til Amsterdam. I all hovedsak kom de norske emigrantene til Holland fra Agder-fylkene, fulgt av Bergen, men store deler av kyst-Norge var med. Denne utvandringen synes å være klart sterkest midt på 1600-tallet. Flyttingen forsatte i lang tid, men utover på 1700-tallet avtok volumet, parallelt med at den hollandske flåten mistet mye av sin dominans. I 1930 kom ikke Nederland høyt på listen over mottakerland av norske utvandrere. Da var det Frankrike og Tyskland som var de viktigste mottakerlandene på Kontinentet, med 1747 norske statsborgere i Frankrike og 1266 i Tyskland.

Nord-Amerika

Ser vi bort fra vikingenes ferder går norsk utvandringshistorie til Nord-Amerika tilbake til 1600-tallet. Danmark-Norge etablerte kolonoer på St. Thomas i 1670, og på St. Croix en mannsalder seinere. Dette er noen av de minste karibiske øyene, og de fikk aldri sterk norsk innvandring, men vi ser at det gikk skip med nordmenn dit i siste del av 1600-tallet, og gjennom 1700-tallet kom det en god del nordmenn med tilknytning til herrnhutene dit.

Hollenderne etablerte seg i Nieuve Amsterdam (senere New York) fra 1630-tallet av. Og med de mange nordmenn i Holland, var det naturlig at noen ble med til den nye kolonien. John O. Evjen publiserte i 1916 sin studie av "Scandinavian Immigrants in New York 1630-1674", og beretter om noen dusin nordmenn.

Svenskene etablerte seg med relativt store samfunn i Amerika på 1700-tallet, mens det for Norges del først var i 1825 at den organiserte utvandringen fra Norge kom i gang. Vi ser klare religiøse motiv for de tidlige utvandrerne fra Norge. Det skulle også vise seg at det gikk lang tid før det ble fart i emigrasjonen. Det skyldes nok at tilbakemeldingene fra de første norske emigrantene slett ikke var udelt positive. På 1830-tallet endte norske emigranter opp i sumpområder i Illinois og Missouri, og med alvorlige epidemier som resultat. Tilbakemeldingen om de mange dødsfallene var ikke god reklame. Etter hvert tilpasset nordmennene seg bedre, og fant fram til områder i nord og vest, der klimaet ikke var så dramatisk forskjellig fra det de var vant med, og da kunne USA framstå som mulighetenes land, og der det etter hvert skulle bli mer enn 800 000 norske emigranter som drog over. Nå må det skytes inn at tilbakevandringen etter hvert også ble ganske betydelig, spesielt blant de som drog ut etter 1900.

Etter at mulighetene til å dra til USA ble redusert rundt 1920, overtok Canada som den store mottakeren av norske emigranter, og i 1930 var det flere norskfødte i Canada enn det var nordmenn i hele Europa utenom Norge.

Sør-Amerika

De norske bohemene drømte om Patagonia, men det var de færreste av dem som noen gang forsøkte å dra dit. Likevel kom det til å bli gjort flere forsøk på norsk utvandring til Sør- og Mellom-Amerika på 1900-tallet. I 1923 drog et følge av politiske syndikalister fra Rjukan til jungelen i Brasil for å opprette et "syndikalistisk" samfunn. Det ble slett ikke noen suksess. De gikk fra asken, som de kalte et "helvete" som arbeidsløse på Rjukan, og til Cruz Machado, som de samme personene kalte "et helvete uten like, med en varme som ingen grenser eier, og skrekkelige sykdommer". Mange omkom, og de som overlevde kom seg ut av jungelen.

Det var rundt 1700 norskfødte i Sør-Amerika i 1920, flest i Argentina. Forbindelsene med Argentina holdt også etter krigen, ikke minst da en god del norske landssviksdømte og landssvikettersøkte fant tilflukt der. Den kjente rømmingen fra fangeleiren på Espeland med "Solbris" førte til seilas med den minste emigrantskuten i Norgeshistorien. Restaurationen hadde 53 mennesker da den kom til New York, Solbris 11 da den etter mer enn ett år på reise ankom Argentina. Man regner med at om lag 1000 nordmenn søkte seg til Argentina etter krigen.

Galapagos er en øygruppe utenfor Ecuador. 1920-tallet ble det gjort forsøk på norsk etablering der. I alt er det gjort tre forsøk fra norsk side på å plassere norske arbeidsløse der. Ingen av forsøkene var vellykket, og det siste, like etter krigen skal ha endt i et forlis, der bare en av emigrantene skal ha overlevd.

Afrika

Kappkolonien var blitt etablert alt i 1652, og direkte knyttet til det hollandske Ostindia kompaniet, og den ble styrt av handelskompaniet til 1795. Britene hadde da de facto overtatt kolonien, og de satte i gang vervingskampanjer rundt 1820, men med moderat suksess. Mens det drog 6,1 million til USA mellom 1820 og 1860, og 1,2 millioner til Australia og New Zealand, var det bare noen få tusen som fant vegen til Sør-Afrika. Etter en ny kampanje 1857-1862 steg innvandringen noe, men det var først et stykke ute på 1890-tallet at den europeiske utvandringen til Sør-Afrika kom opp på et betydelig nivå.

Misjonsvirksomheten var et viktig anknytningspunkt for norsk utvandring til Afrika. Den regulære norske utvandringen til Sør-Afrika startet i 1869 med skonnerten Albatross som skulle fra Stavanger til New Zealand, men som stoppet opp da de så mulighetene til handel i området ved Kappstaden. Denne etableringen var økonomisk svært vellykket, og de holdt nær kontakt med hjemlandet, og kunne dermed legge grunnen for den seinere utvandringen fra Norge.

Egentlig var det Aldabraøyene, nordøst for Madagaskar, som var målet for den neste gruppen med norske emigranter. I 1872 hadde det vært gjort forsøk på å etablere norske handelsstasjoner på Madagaskar, og selv om forsøket egentlig var lite vellykket, drog en del av deltakerne tilbake til Norge for å ruste ut en større ekspedisjon. I 1879 kunne de seile fra Bergen med Debora. Det var nok et stykke på veg religiøse motiv for ferden. Men de religiøse motsetningene kom også etter hvert til å torpedere koloniseringsprosjektet. På Madagaskar gikk reiseselskapet i oppløsning, noen ble igjen der, mens andre drog over til Natal for å etablere seg som immigranter. Myndigheten i Natal innbød europere, og tilbød jord, men forholdene var ugjestmilde. Jorden var full av stein, og solen svidde av avlingene, og sykdom drepte buskapen. Noen av immigrantene døde, mange gav opp og vendte hjem til Norge. Men like fullt fikk de snart følge av nye emigrantfølger fra Norge. I 1882 ble det etablert et samfunn ved Marburg som overlevde, og som etter hvert fikk et tilsig av norske utvandrere, I de første årene dominerte sunnmøringene, Seinere var det folk fra Kristiania som var i flertall.

Det ble drevet betydelig hvalfangst utenfor kysten av Sør-Afrika i en kort periode rundt 1910. Norske hvalfangere var i mange år et betydlig innslag blant nordmennene i Sør-Afrika.

I 1911 er det registrert 1603 norskfødte i Sør-Afrika. Ti år senere var antallet sunket til 1353. Og i 1930 oppgis det å være rundt 1500 norskfødte i Sør-Afrika. Storparten av nordmennene bodde da i byene.

Asia

Trankebar i India var dansk besittelse fra 1616 av, men noen stor norsk utvandring dit ble det aldri. Tidlig i dette hundreåret var det en viss norsk bosetning i Kina, ikke minst i Shanghai, der det var norsk sjømannskirke. Statistikken regner med 584 norske statsborgere i hele Asia i 1930, altså et ytterst beskjedent innslag på et stort og folkerikt kontinent.

Australia og Oceania

En organisert europeisk utvandring til Australia kom i gang i 1788. Og storparten av de tidlige emigrantene ble deportert fra Storbritannia til "Straffekolonien". Også enkelte nordmenn fikk den tvilsommer æren å være med, om de hadde gjort seg kvalifisert. Den mest kjente er vel Knud G. Bull, bergensk maler og etter hvert falskmynter, eksportert til Hobart, Tasmania.

Det var folk fra de britiske øyer som fullstendig dominerte da utvandringen til Australia endret karakter fra å være deportasjon, til å bli tilnærmet frivillig. I David Copperfield lar Charles Dickens Mr. Mickawber dra til Australia som følge av økonomiske problemer, og det var nok et stykke på vei representativt. Fra 1830-tallet av brukte britiske myndigheter planmessig eksport av befolkningsoverskuddet, og i løpet av årene opp til 1897 ble 600000 personer eksportert helt eller delvis på det offentliges bekostning.

Men da gullrushet startet i Australia i 1851 strømmet det til frivillige, og det har vært snakket om at så mange som 5000 norskfødte var med i perioder. Rundt 1860 skal det ha vært rundt 2500 nordmenn der. En god del av disse hadde tidligere prøvd lykken som gullgravere i California, og mange drog nok også tilbake til Amerika. Gullgravere er vel nesten per definisjon lykkejegere, og dermed innstilt på å flytte rundt avhengig av hvor lykken kunne smile, og det ble lite stabilitet av det.

Organisert utvandring fra Norge til Australia kom så smått i gang i 1867 med en, 1868 med 2 og 1869 med 15 utvandrere, deretter kom det en sterk prosentvis vekst, med 50 i 1870, 221 i 1871, 784 i 1872, 354 i 1873, 36 i 1874, 76 i 1875 og 42 i 1876, eller altså rundt 1500 i sum.

Det ble etablert to norske settlementer på New Zealand, et i Norsewood ved Seventy Mile Bush, sør på Nordøya, og det andre i Manawatu. Emigrantene kom dit fra 1868 av. I 1878 er tallet på norskfødte oppgitt å være 1213, og utvandringen fra Norge stilnet da av. I 1901 er tallet på norskfødte 1279.

Et av de mer dramatisk kapittel i norsk utvandringshistorie gjelder Hawaii (Sandwichøyene). Plantasjeeier Christian Lorange satte fra høsten 1880 av i gang forsøk på å verve nordmenn til plantasjearbeid på Hawaii. Han fikk raskt inngått avtaler med rundt 500 personer, som drog med barkene Beta og Musca fra Drammen i 1880. Beta kom fram til Maui på Hawaii i februar 1881 med 321 voksne og 58 barn, 9 barn var døde underveis, tre var født, og Musca kom til Honolulu i mai 1881 med 172 voksne og 51 barn, tre voksne og 12 barn var døde på reisen. Og trengselstidene var ikke over da de kom fram til Sandwichøyene heller. De ble satt til hardt sukkerplantasjearbeid, og klagene kom tilbake til Norge i så store mengder at saken ble fremmet i Stortinget, og stemningen var så hissig at man faktisk vurderte å bruke krigsskip. I 1882 ble det sendt diplomatisk personell for å se på forholdene, og konklusjonen var at behandlingen de hadde fått nok lå innenfor rammene av de kontraktene de frivillig hadde inngått. Men mange av de norske plantasjearbeiderne forsøkte å komme seg bort, og det ble ikke stort mer av utvandringen til Hawaii fra Norge.

Folketellingen 1891 viser at 1,9% av Australias befolkning da var skandinaver. Med en total befolkning på knapt 4 millioner skulle det bety i underkant av 80 000, men tallet på norske statsborgere var lavt, og det er i 1930 oppgitt til 1238 i Australia og 443 på New Zealand.

Oppsummering

Norsk utvandringshistorie blir i svært høy grad historien om utvandringen til Nordamerika, der den norske utvandringen lå på et meget høyt nivå i europeisk sammenheng. Men det var bare i korte perioder, siste del av 1860-årene, første del av 1880-tallet og årene før 1905 at volumet på utvandringen var svært stort.